Run the alps

Hvis du har lyst til å løpe rundt i los Alpos, så sitter du kanskje der og googler “alps running vacation” ellerno, og så snubler du innom runthealps eller liknende sider, og finner ut at prislappen for en løpetur fort er 20.000 kr per pers, og inkluderer:

  • et kart
  • overnatting underveis
  • bagasjetransport
  • lykkeønskninger fra lokale guider

og først tenker man “ja nei det er sikkert best å overlate så komplisert organisering til noen som er kjent i området og så viare”, og tar dermed, som så ofte ellers, feil.

TILLAT MEG å beretta om vår 6-dagers 120km 6500 høydemeter løpetur, meget egenorganisert, meget billigere enn 20.000nok, meget null stress og meget tok-ei-helg-å-planlegge. TIllat meg dessuten å formulere den som en e-post til noen som vil selge Sjitsekken og meg en alpeløpetur til 40.000nok til sammen, ikke inkludert transport.

Kjære Gregor! han heter Gregor i mitt hode.

Tusen takk for tilbudet! Jeg sier ikke at jeg likte tilbudet, og er følgelig ikke uærlig, men høflig. 

Heldigvis gikk det helt fint uten deres hjelp, også denne gang. Vi dristet oss så langt som å lage en grov skisse over hvor vi ville løpe, og så bestille fem overnattinger på forhånd. Det viste seg at prisene i området varierer lite fra prisene dere tilbyr. :O say waaaaat

Vi fløy til Zurich og tok et av de hysterisk frekvente togene via Bern til Interlaken. Togprisene i landet deres er stive, det skal dere ha, men til gjengjeld er dere pinlig presise, så la gå. I interlaken handlet vi ca 2kg snop (Kägi Fret, fiken, chips, rare sukker-havre-sesam-greier, osv.), før vi tok toget til Grindelwald. Alt dette hadde vi vært nødt til å gjøre selv uansett, så jeg tror ikke Gregor er veldig imponert ennå. Men bare vent.

Togbilletten til Grindelwald kjøpte vi på stedet, og her begynner eventyret!

Vel fremme i Grindelwald var det ingen som møtte oss 😦 Vi måtte 1) kjøpe kart og 2) finne hotellet helt alene. Nå tror Gregor at jeg angret meg, og får ståltrua på forretningsmodellen sin.

Heldigvis fant vi hotellet, Grindelwald er ganske oversiktlig, og innehaverne til Hotel Gletscherblick er altså bare det søteste<3 og mest hjelpsomme du kan forestille deg. De bare “der kan dere svømme, og si ifra hvis dere trenger billetter til noe. Bussen her er gratis”. Her får Gregor inntrykk av at vi ikke savnet ham. Og Gregor har rett. 

Neste dag stod vi opp, tog bussen til Schwartzwaldalp og løp faenmeg hele veien tilbake til Grindelwald! UTEN GUIDE! :O Og uten at noen hadde fortalt oss om veien! Her faller Gregor av stolen.

og jeg faller av steinen. Som er merket. For alt i Sveits er merket. Du kan ikke gå deg vill. Gåkke.

Etter løpeturen spiste vi pizza, så mer på kartet og planla neste dag. Her begynte vi virkelig å skjelve i buksene, for neste dag skulle vi sende bagasjen vår med toget. Nok et uorganisert element på den vågale turen vår. Vi er galene i halene. Her gnir Gregor seg i hendene, for han vet hvor vanskelig det er å sende bagasje med tog i Sveits.

Neida. Man må bare vite hvordan det funger. Okei, følg nøye med. For å sende bagasje for eksempel fra Grindelwald til Alpiglen, som vi skulle løpe til, må man (følg med her nå altså)

  1. Gå til togstasjonen
  2. Si til en person hvor bagasjen skal

Fikk du det med deg? Dette må du altså gjøre selv. Og så må du betale 6 CHF.

Her har vi Sjitsekken foran Berghaus Alpiglen med en enorm XXL-bag full av snop og drone og sokker og reservesko. Han ser på en lappe fra togselskapet. Spennende.

Vi brukte ca en time på å karre oss 1000meter rett opp til nydelige, vakre, perfekte Berghaus Alpiglen som forresten serverer verdens beste röschti, nok om det, og da vi kom frem var vi klare for kaffe

og tørre klær, og det var null stress, for på denne dagen, som alle andre, kom bagasjen frem før oss. Jeg kødder ikke. De togene, som klatrer opp fjellene på sine utrolig kule skinner,

bare føkkings teleporterer bagasje.

Tilbake til turen! Kjære Gregor, jeg vet at du er utrolig imponert over at vi klarte også denne delen av organiseringen selv, men hold deg fast nå.

Vi fant Eiger. Du vet, det enorme fjellet, vi fant det. Her er Gregor imponert, og vurderer å bare hyre meg inn som guide.

Vi fant også snøfelt og foss. Alle var enige om at det hadde vært en fin dag.

Fra Alpiglen utvidet vi spontant løpeturen til Männlichen, så vi klokket inn 23km før middag, som altså var röschti fra himmelen. Så leste vi bok, titta på utsikten, og spiste mer mat. Og litt til. Og så sov vi som gråsteiner i den vakre fjelluften. Her synes Gregor kanskje at jeg tar litt vel hardt i, gitt at ingen guide var der for å si at jeg var flink til å løpe, be meg droppe den spontane ruteendringen, eller gi meg nattasuss. 

Neste dag, kjære Gregor, gjentok vi suksessen med å pælme bagasjen på et forbipasserende tog, og så løp vi via Kleine Scheidegg og Wengernalp ned til Wengen.

Bla-bla-løpe-bla. Vi fikk et tips av en konduktør på Kleine Scheidegg togstasjon, som også digger å løpe, så det ble jammen stiløping hele veien. Flaks for dere, tenker Gregor. Du kan ikke forvente å finne løpeentusiastiske konduktører overalt, lille venn. 

Ok, Wengen. Middels ok hotell som altså ikke får en link. Men utsikta var bra. Etter at vi ommøblerte hotelrommet.

Så fortsatte vi til Mürren. Vi bare: sende bagasje, løpe. Bare det. Hadde sånne salomon-sekker med 2 liter camelback med vann på ryggen, to små flasker sportsdrikk fremme, snop i alle lommer, og det der kartet jeg nevnte at vi greide å source

Her tenker Gregor at med en guide hadde ikke kartlesing vært nødvendig. Men Gregor vet ikke at jeg syns det var greit med pause nå og da, for faen som den sjitsekken løper. Når han ikke leser kart.

Sånn ser det ut på vei ned til Mürren.

og sånn ser det ut på vei inn til Mürren. Alt er bare latterlig koselig og trivelig og fotogent. Og i Mürren sov vi på Hotel Bellevue som bare var sinnsykt koselig og hadde terasse der vi drakk kaffe og spiste kaaaaake, faen, alt her er så koselig. Og så løp vi mer spontan tur, til Gimmelwald and beyond. Opp på et fjell og ned igjen og bare, totalt kaos

her synes Gregor det ser ut som vi var veldig på Mürren-surren, og han har helt rett. Han tenker at det aldri hadde skjedd med en guide. Og han har helt rett. Det er det som er poenget.

Vi ble slitne i Mürren og, og tiden gikk så alt for fort, og dagen etterpå bestemte vi oss for å

jada, rydde litt. Men uansett, vi bestemte oss for å prøve oss på en likje topp, eller et pass, og jeg tror årets høyeste punkt ble funnet i følgende tåkeskille

på 2693 meter. Her humrer Gregor og sier at vi hadde løpt opp til minst 4000 meter hvis vi hadde hatt guide.

Og etterpå gikk det altså 2000 meter rett ned, for siste stopp på turen var Lauterbrunnen, som betyr bråkete brønn, og dette var egentlig endelig stopp for turen. Altså, slutten var egentlig nådd, fem dager var sprunget vekk, så å si

men siden vi altså var mutters alene og ingen brydde seg og vi kunne gjøre hva vi ville, ba vi den utrolig imøtekommende eieren av Hotel SIlberhorn om å få sjekke ut en time senere, og så, helt spontant her rister Gregor på hodet 

bestemte vi oss for å skvise inn en siste liten tur, fem minutter etter frokost på siste dagen, fra Lauterbrunnen, 8 km sørover inn i dalen, rett opp 1000 meter via Gimmelwald og Mürren (som vi kjente veldig godt etter surren) igjen, bort til Grütschalp og så gondolen ned til Lauterbrunnen. 15 bonuskilometer så å si, og bare lykke i sjela skal jeg fortelle deg.

I nevnte gondol møtte vi et amerikansk par som hadde sett oss løpe dagen før og var totally amazed. De var på sånn “do Europe”-reise som unge amerikanere liker å gjøre, og

Gal: “oh wow, Norway, I’d totally love to see Norway, I heard it’s so beautiful”

Moi: “Yeah, and there’s exceptionally nice weather there this year also”

Gal “Oreally? Isn’t it like really cold there?”

Moi: “Well, usually it is, but we do get nice summers. This summer is actually so bad that the farmers are struggling with the drought and have to put down their cows”

Gal: “I love cows”

Så ja. Vi sjekka ut av hotellet, peisa oss rett inn på toget med en is og en kaffe, og tre timer seinere var vi på flyplassen. Det gikk bra denne gangen og. Gregor tenker at det er et lite under i seg selv og at ikke alle kan ha så mye flaks.

Hilsen meg og Sjitsekken, som altså heter det fordi han løper fra meg.

Totalt brukte vi kanskje 10.000 kr på de utgiftene arrangører tar 40.000kr for. Profitt er greit, men altså, hvafaen. Betale for å løpe, ka blir det neste.

 

The Earth spun through space.

For a while, beings lived on it. That was nice.

After a while, they all died.

That was OK, too.

The end.