numpy.dtype size changed, may indicate binary incompatibility

$ import  numpy

$ numpy.__file__

cd to that place

open __init__.py

Add the following lines below all the import statements (such as import warnings)

warnings.filterwarnings(“ignore”, message=”numpy.dtype size changed”)
warnings.filterwarnings(“ignore”, message=”numpy.ufunc size changed”)
warnings.filterwarnings(“ignore”, message=”numpy.ndarray size changed”)

(These were actually in there up until version 1.14.5?, but they were removed in 1.15.0. I’m sure people had their reasons, but the warnings are benign and, well, if you keep in mind that you did this, you’ll know where to look in case of confusing bugs)

et voilá, numpy is remains quiet when importing pandas, scipy, plotly etc.

My pleasure :-}

EIGER ULTRA

Haha, neida. Men jeg vil tro at det dytta meg opp litt på google-søk derom.

Uansett. Hvis du har lyst til å løpe rundt i los Alpos, så sitter du kanskje der og googler “alps running vacation” ellerno, og så snubler du innom runthealps eller liknende sider, og finner ut at prislappen for en løpetur fort er 20.000 kr per pers, og inkluderer:

  • et kart
  • overnatting underveis
  • bagasjetransport
  • lykkeønskninger fra lokale guider

og først tenker man “ja nei det er sikkert best å overlate så komplisert organisering til noen som er kjent i området og så viare”, og tar dermed, som så ofte ellers, feil.

TILLAT MEG å beretta om vår 6-dagers 120km 6500 høydemeter løpetur, meget egenorganisert, meget billigere enn 20.000nok, meget null stress og meget tok-ei-helg-å-planlegge. TIllat meg dessuten å formulere den som en e-post til noen som vil selge Sjitsekken og meg en alpeløpetur til 40.000nok til sammen, ikke inkludert transport.

Kjære Gregor! han heter Gregor i mitt hode.

Tusen takk for tilbudet! Jeg sier ikke at jeg likte tilbudet, og er følgelig ikke uærlig, men høflig. 

Heldigvis gikk det helt fint uten deres hjelp, også denne gang. Vi dristet oss så langt som å lage en grov skisse over hvor vi ville løpe, og så bestille fem overnattinger på forhånd. Det viste seg at prisene i området varierer lite fra prisene dere tilbyr. :O say waaaaat

Vi fløy til Zurich og tok et av de hysterisk frekvente togene via Bern til Interlaken. Togprisene i landet deres er stive, det skal dere ha, men til gjengjeld er dere pinlig presise, så la gå. I interlaken handlet vi ca 2kg snop (Kägi Fret, fiken, chips, rare sukker-havre-sesam-greier, osv.), før vi tok toget til Grindelwald. Alt dette hadde vi vært nødt til å gjøre selv uansett, så jeg tror ikke Gregor er veldig imponert ennå. Men bare vent.

Togbilletten til Grindelwald kjøpte vi på stedet, og her begynner eventyret!

Vel fremme i Grindelwald var det ingen som møtte oss 😦 Vi måtte 1) kjøpe kart og 2) finne hotellet helt alene. Nå tror Gregor at jeg angret meg, og får ståltrua på forretningsmodellen sin.

Heldigvis fant vi hotellet, Grindelwald er ganske oversiktlig, og innehaverne til Hotel Gletscherblick er altså bare det søteste<3 og mest hjelpsomme du kan forestille deg. De bare “der kan dere svømme, og si ifra hvis dere trenger billetter til noe. Bussen her er gratis”. Her får Gregor inntrykk av at vi ikke savnet ham. Og Gregor har rett. 

Neste dag stod vi opp, tog bussen til Schwartzwaldalp og løp faenmeg hele veien tilbake til Grindelwald! UTEN GUIDE! :O Og uten at noen hadde fortalt oss om veien! Her faller Gregor av stolen.

og jeg faller av steinen. Som er merket. For alt i Sveits er merket. Du kan ikke gå deg vill. Gåkke.

Etter løpeturen spiste vi pizza, så mer på kartet og planla neste dag. Her begynte vi virkelig å skjelve i buksene, for neste dag skulle vi sende bagasjen vår med toget. Nok et uorganisert element på den vågale turen vår. Vi er galene i halene. Her gnir Gregor seg i hendene, for han vet hvor vanskelig det er å sende bagasje med tog i Sveits.

Neida. Man må bare vite hvordan det funger. Okei, følg nøye med. For å sende bagasje for eksempel fra Grindelwald til Alpiglen, som vi skulle løpe til, må man (følg med her nå altså)

  1. Gå til togstasjonen
  2. Si til en person hvor bagasjen skal

Fikk du det med deg? Dette må du altså gjøre selv. Og så må du betale 6 CHF.

Her har vi Sjitsekken foran Berghaus Alpiglen med en enorm XXL-bag full av snop og drone og sokker og reservesko. Han ser på en lappe fra togselskapet. Spennende.

Vi brukte ca en time på å karre oss 1000meter rett opp til nydelige, vakre, perfekte Berghaus Alpiglen som forresten serverer verdens beste röschti, nok om det, og da vi kom frem var vi klare for kaffe

og tørre klær, og det var null stress, for på denne dagen, som alle andre, kom bagasjen frem før oss. Jeg kødder ikke. De togene, som klatrer opp fjellene på sine utrolig kule skinner,

bare føkkings teleporterer bagasje.

Tilbake til turen! Kjære Gregor, jeg vet at du er utrolig imponert over at vi klarte også denne delen av organiseringen selv, men hold deg fast nå.

Vi fant Eiger. Du vet, det enorme fjellet, vi fant det. Her er Gregor imponert, og vurderer å bare hyre meg inn som guide.

Vi fant også snøfelt og foss. Alle var enige om at det hadde vært en fin dag.

Fra Alpiglen utvidet vi spontant løpeturen til Männlichen, så vi klokket inn 23km før middag, som altså var röschti fra himmelen. Så leste vi bok, titta på utsikten, og spiste mer mat. Og litt til. Og så sov vi som gråsteiner i den vakre fjelluften. Her synes Gregor kanskje at jeg tar litt vel hardt i, gitt at ingen guide var der for å si at jeg var flink til å løpe, be meg droppe den spontane ruteendringen, eller gi meg nattasuss. 

Neste dag, kjære Gregor, gjentok vi suksessen med å pælme bagasjen på et forbipasserende tog, og så løp vi via Kleine Scheidegg og Wengernalp ned til Wengen.

Bla-bla-løpe-bla. Vi fikk et tips av en konduktør på Kleine Scheidegg togstasjon, som også digger å løpe, så det ble jammen stiløping hele veien. Flaks for dere, tenker Gregor. Du kan ikke forvente å finne løpeentusiastiske konduktører overalt, lille venn. 

Ok, Wengen. Middels ok hotell som altså ikke får en link. Men utsikta var bra. Etter at vi ommøblerte hotelrommet.

Så fortsatte vi til Mürren. Vi bare: sende bagasje, løpe. Bare det. Hadde sånne salomon-sekker med 2 liter camelback med vann på ryggen, to små flasker sportsdrikk fremme, snop i alle lommer, og det der kartet jeg nevnte at vi greide å source

Her tenker Gregor at med en guide hadde ikke kartlesing vært nødvendig. Men Gregor vet ikke at jeg syns det var greit med pause nå og da, for faen som den sjitsekken løper. Når han ikke leser kart.

Sånn ser det ut på vei ned til Mürren.

og sånn ser det ut på vei inn til Mürren. Alt er bare latterlig koselig og trivelig og fotogent. Og i Mürren sov vi på Hotel Bellevue som bare var sinnsykt koselig og hadde terasse der vi drakk kaffe og spiste kaaaaake, faen, alt her er så koselig. Og så løp vi mer spontan tur, til Gimmelwald and beyond. Opp på et fjell og ned igjen og bare, totalt kaos

her synes Gregor det ser ut som vi var veldig på Mürren-surren, og han har helt rett. Han tenker at det aldri hadde skjedd med en guide. Og han har helt rett. Det er det som er poenget.

Vi ble slitne i Mürren og, og tiden gikk så alt for fort, og dagen etterpå bestemte vi oss for å

jada, rydde litt. Men uansett, vi bestemte oss for å prøve oss på en likje topp, eller et pass, og jeg tror årets høyeste punkt ble funnet i følgende tåkeskille

på 2693 meter. Her humrer Gregor og sier at vi hadde løpt opp til minst 4000 meter hvis vi hadde hatt guide.

Og etterpå gikk det altså 2000 meter rett ned, for siste stopp på turen var Lauterbrunnen, som betyr bråkete brønn, og dette var egentlig endelig stopp for turen. Altså, slutten var egentlig nådd, fem dager var sprunget vekk, så å si

men siden vi altså var mutters alene og ingen brydde seg og vi kunne gjøre hva vi ville, ba vi den utrolig imøtekommende eieren av Hotel SIlberhorn om å få sjekke ut en time senere, og så, helt spontant her rister Gregor på hodet 

bestemte vi oss for å skvise inn en siste liten tur, fem minutter etter frokost på siste dagen, fra Lauterbrunnen, 8 km sørover inn i dalen, rett opp 1000 meter via Gimmelwald og Mürren (som vi kjente veldig godt etter surren) igjen, bort til Grütschalp og så gondolen ned til Lauterbrunnen. 15 bonuskilometer så å si, og bare lykke i sjela skal jeg fortelle deg.

I nevnte gondol møtte vi et amerikansk par som hadde sett oss løpe dagen før og var totally amazed. De var på sånn “do Europe”-reise som unge amerikanere liker å gjøre, og

Gal: “oh wow, Norway, I’d totally love to see Norway, I heard it’s so beautiful”

Moi: “Yeah, and there’s exceptionally nice weather there this year also”

Gal “Oreally? Isn’t it like really cold there?”

Moi: “Well, usually it is, but we do get nice summers. This summer is actually so bad that the farmers are struggling with the drought and have to put down their cows”

Gal: “I love cows”

Så ja. Vi sjekka ut av hotellet, peisa oss rett inn på toget med en is og en kaffe, og tre timer seinere var vi på flyplassen. Det gikk bra denne gangen og. Gregor tenker at det er et lite under i seg selv og at ikke alle kan ha så mye flaks.

Hilsen meg og Sjitsekken, som altså heter det fordi han løper fra meg.

Totalt brukte vi kanskje 10.000 kr på de utgiftene arrangører tar 40.000kr for. Profitt er greit, men altså, hvafaen. Betale for å løpe, ka blir det neste.

Almost the end.

Siden dette er min blogg og jeg kan skrive hva jeg vil, vil jeg gjerne få komme med en liten innskytelse i “Er det så varmt på grunn av klimaendringer?”-debatten:

Spørsmålet “Var det klimaendringer for 71 år siden og da?” gir like mye mening som “kommer dette tilfeldige tallet jeg akkurat trakk til å øke gjennomsnittet av alle tallene jeg trekker?”.

Alle trekningene påvirker gjennomsnittet. Du må se på alle tallene. Vi har slått værrekorder hvert år de siste ti årene.

Herrejemini.

The Earth spun through space.

For a while, beings lived on it. That was nice.

After a while, they all died.

That was OK, too.

Nei faen nå gjorde jeg det igjen.

ceci n’est pas un blog

Hei.

Det bor sytten søte små gris i et lite grisefjøs, og over flere måneder får de mat hver morgen klokken åtte. En av grisene har lyst til å bli fysiker, og han begynner å observere stort og smått. Etter å ha skjønt at sola går ned hver kveld og opp hver morgen, at steiner ruller nedover og epler faller ned fra trær, tar han observasjonene et hakk opp og tar selve eksistensen fatt.

Han observerer at mat kommer hver morgen klokka åtte, uansett vær. Han skjønner at matkomming er en av kosmos iboende egenskaper, og den 22. desember 1997 deler han innsikten med sine grisevenner.

Men så, neste morgen, kommer ingen mat. Den 23. desember 1997 dør alle grisene og blir julemat. Hva lærer dette grisene om kosmos?

Det lærer grisene at de ikke har skjønt en drit, og oss at vi bør bli veganere.

Haha, neida. Det lærer oss at enten skjønner vi årsakssammenhengene, eller så koser vi oss med å ha feil imens vi tror at vi har rett. Min favoritthobby, rett etter

 

I den forbindelse har jeg lært:

  • Vil du få et raskere grunntempo, må du trene på terskel [jeg aner ikke hva terskel er]. Du kan for eksempel trene 5×5 minutter på terskel [framleis: hakke peiling]. Dette funker for løping, sykling og svømming. [jeg vet hva svømming er.]

Apropos svømming. Det går bra. Samskipnaden i Bergen, tidligere kjent som SiB (studentsamskipnaden i Bergen, ja, samme mønster som SiO (Oslo), SiT (Trondheim), u get da pattern), nå kjent som sammen, stenger svømmehallen sin hele sommeren, fordi da er det endelig stille og fredelig der. Nok en grunn til å bo i Oslol en stund til.

Apropos Oslo. Vi bor på en liten koll, og her er det jammen fjongt, og vet du hva som finnes? Holmenkollen cykelklubb finnes – og de er veldig ærlige på at det viktigste for dem er å se bra ut. Altså, gå inn der og sjekk noen av bildene. Det er bare kostelig. :-}

Selv ble jeg litt stressa, tenkte at jeg helt klart bør utstrålere mer Italian når jeg sykler, så jeg susa RETT ned på butikken

mission accomplished.

Over til kvantemekanikk en tur. Hva vil det si at bølgefunksjonen kollapser?

Beklager, et steg tilbake. En partikkel med spinn=1 henfaller til to datterpartikler, hver med spinn=1/2, og Alice og Bob tar med datterpartiklene til hver sin ende av universet. Du vet hvor dette går, sant? Alice observerer spinnet til sin egen partikkel, og vet dermed hva spinnet til Bob sin partikkel må være, siden de to partiklene er quantum entangled <- wooooo (lager spøkelseslyder). Betyr det at informasjonen om spinn har reist tvers gjennom universet på et blunk?

Nei. Og en morsom måte å tenke på dette er

*trommevirvel*

som en Bayesianer. Ja, han som drev med sannsynlighet og statistikk. For vet du hva? Statistikk er faenmeg

  1. viktig
  2. spennende (denne overrasket meg litt, ja. men det er sant)

ok, bølgefunksjon.

her ser vi en sjitsekk som akkurat har fått juling av havets bølgefunksjon.

Idet Alice observerer spinnet til partikkelen sin, oppdaterer hun sin egen kunnskap om universet. Hun vet altså mer om universet, inkludert Bob sin partikkel, enn før hun gjorde målingen. Hvis det skal være noe paradoks eller imponerende hendelser involvert her, må hun formidle den oppdaterte kunnskapen til Bob på paradoksalt eller imponerende vis. For før Bob har fått vite om Alice sine målinger, har ingen informasjon blitt overført (på et blunk eller ei).

Bølgefunksjonskollaps kan ikke måles. Hvis du har en kvantemekanisk tilstand, gjør en måling på den, kollapser bølgefunksjonen (wooooo, mer spøkelseslyder) så kan ingen observasjon senere bekrefte at bølgefunksjonen har kollapset. Bølgefunksjonskollaps er altså noe ufysisk, og henger sammen med din egen informasjon om universet og hva du har grunn til å tro. Det er et gjennomført Bayesisk utsagn. Takk for denne gang.

Jeg vet at sikkert ca ingen skjønte noe av det der, og hvis feil det er avhenger av referansesystemet.

  • det er min feil hvis vi aksepterer at man ikke trenger å kunne noe om hvordan universet funker osv, for da er det mitt ansvar å forklare ting skikkelig og snakke sakte
  • det er alle andre sin feil hvis vi aksepterer at man burde gå inn for å skjønne hvordan universet funker og dessuten, de gangene man ikke skjønner noe, gå ut og informere seg inntil man skjønner.

Min feil, altså.

Men du, jeg må bare få anbefale ei bok. Eller, kanskje ikke ei hel bok så mye som et kapittel. Kapittel 7 i The Three-Body Problem av Cixin Liu. Jeg vet ikke om jeg hadde lest boka, men du kan prøve en måned gratis på Audible, laste ned boka, høre kapittel syv, si opp abonnementet og takke mæ seinar.

si takk.

Og du, det er ikke meningen å være nærgående eller ufin nå, men alt du opplever er bare trekninger fra universets underliggende sannsynlighetsfunksjon.

Just saying.

 

Vintern 2018, eller: Hvor Inga

Ja, sant det har vært stille. Det var for å bli kvitt noen lesere.

Jeg har bedrevet noen par ting siden sist.

  1. Stort sett har jeg lett etter partikler, her illustrert av fire fine fysikere

alle skal forestille yndlingspartikkelen sin, og to av dem er relevante for oss her nå, i første omgang. Fra venstre til høyre: ψ hopper vi galant over. Neste er χ (speak: kai) brukes ofte som symbolet for mørk materie eller nøytralino, mer om dette senere. De to neste er de to Higgs-bosonene vi fremdeles leter etter: A og H

pepah

og der er Inga.

2) Ski. Mye ski. Målet de siste tre månedene, bortsett fra å se forskjell på Higgser altså, har vært å finne fine overnattingsplasser med umiddelbar tilgang til skiløyper. Jeg nevner i fleng:

Liatoppen

Har du sett The Shining? Ja, litt sånn.

men ingen vet hvorfor! Frokosten er kurant, sengene er prima, det koster 490,- per natt, og langrennsløypene er

sånn. De har dessuten en kosekatt, peisestue, nok av sofaer og utsikt til et fjell LANGT der borte vest for vannskillet

og i løypene (som har høyre- og venstrespor) er det skilt ved alle kryss, og vi rakk ikke å gå alle milene man kan gå der

Terningkast tusen, bortsett fra at det var litt rart at det ikke.var.noen.andre.der.

Moving on:

Kvitfjell

For noe mannsjit, altså. Herregud, det hotellet suger. Og bakken er en bakke, ja, men det er jo ikke noe fjell der. Eller off-piste. Herregud.

Langrennsløypene var forsåvidt ok. men så ble det kaldt.

Maten på hotellet suger også, så vi gikk så langt som å finne ei pizzasjappe som ikke fantes på Google maps for å få slippe å spise på hotellet.

La så klart til pizzasjappa på maps da

ja, det var jeg som ville ha halvdelen med ananas. Sue me.

men nei, ikke gidd Kvitfjell.

Gidd, derimot

Eggedal Borgerstue

for der har de sånn:

og frokosten var bare kungelig og middagen helt nydelig, og jeg tror vi telte ti sofaer

og så fant vi et østis-fjell:

og hadde en veldig sjarmerende samtale med servitrisen, som sannsynligvis var datter på tunet

Madelein (garantert at hun heter Madelein): Vil dere ha en flaske vin?

Inga: En hel flaske blir litt mye, vi skal ut på ski etter middag (#snikskryt) Hva er husets vin?

Madelein: Njeei, vi har ikke noe husets. Men vi har en sånn pappkartong vi tar fra når folk bare vil ha glass.

Inga: Ja, det er den vi mener.

Mer Liatoppen

Jah, jeg holdt jo på å gløyme å si at det er bare 20 minutter å kjøre til Golsjuvet herfra

du tar deg meget godt ut i is, du.

men neste gang fikser du topptau.

Og TENK om jeg hadde visst om Liatoppen i fjor, da jeg tilbragte fysj-mange timer i ei traust campinghytte på golsfjellet og snakka med Ingvill om Nepal og den den sprø jævla turen som jeg fremdeles grubler over

hvordan jeg overlevde.

Ellers kan jeg anbefale Sjusjøen, Sognsvann og Maridalen. Men nok om tur.

3) Det der

Unntaket bekrefter regelen

som vi alle går rundt og bruker som et uttrykk for “jeg anerkjenner moteksempelet ditt, men mener fremdeles at regelen min er bra”

det bruker vi feil.

Opprinnelig ble det sagt

exceptio probat regulam in casibus non exceptis

og selv vi som ikke kan latin, ser at det er ei litta delsetning der som har blitt glemt i farta. Den med “casibus non exceptis”. Vilt oversatt fra latin av og for Inga, betyr setninga

Unntaket bekrefter regelen i de tilfellene som ikke er unntatt

Først brukt av Ciceros (romers politiker, taler, bedreviter og smarting) da han forsvarte Lucius Cornelius Balbus Maiors — neida, jeg vet at dere gir blanke.

Ok, la meg gi et eksempel: Søndagsåpen Bunnpris er et unntak som bekgrefter regelen, fordi hvis det ikke hadde vært en regel imot åpne butikker på søndager, hadde ikke søndagsåpne butikker vært en greie. De begrefter dermed regelen om at butikker egentlig ikke skal være åpne på søndag.

Én ting til, siden det blir så lenge til neste gang:

Helikopter.

Det ordet består ikke av heli- og -kopter, men av helico (altså helisk,  på folkelig: SNURR)

og -pter, av det greske ordet pterón, som betyr vinge, og angir “en som flyr”.

Ok, nok for i dag.

Hadeeee

PS. Kjæresten min er doktor. Såppass må det være.

Overivrig feat. Folgefonna

Satt i bilen på vei til ❤ Rosendal ❤ for tidenes jævla påske, mer om dette senere.

Jeg mumla noe om at jeg har gått høsttur over finefonna før, men gjerne skulle slått til med lett sekk, joggesko og føkkings langrennski en gang før jeg dør.

Screenshot from 2018-04-03 13-05-34

og sånn ser den turen ut. Den er egentlig to turer, med ei hytta på midten.

Første Rosendagen gikk vi opp på Gygrastolen (mer om dette også ved en senere anledning), og der

I don’t always point my finger, but when I do, I have a snickers.

hehe. DER titta vi litt fjernt på fonna, og Sjitsekken bare

Der har vi godsmilet, ja

og med det mente han ansiktsuttrykket jeg har like før det skal skje noe gøy av typen

Faen faen faen faen –

Haha, faen, det var gøy!

hvis du skjønner.

Vi tok oss en dag til, denne på Omnatind, og lot fonneidéen feste seg ytterligere.

Omnatind

Det var ingen tvil – vi kunne jo ikke la være nå. Bedre forhold får vi aldri; vi har sol, vi har en snørik vinter bak oss, vi sover i Rosendal og vi har lyst. Noe så lyst.

Vekkerklokka ringte, vi spratt til vers, kafetraktern stod klar, sekkene ditto.

Klokka 06:06 begynte vi å småløpe / traske innover fra Sundal – i joggesko, med 3 liter vann, kjeks og sjokolade.

Sundal ligger på ca havnivå – det samme gjelder ikke for fonna. Den ligger på mellom 1223 og 1560 moh.

Vi gikk ganske kjapt, skiftet fra joggesko til skisko på et tidspunkt, og etter tre timer krysset vi over i lyset – altså vi kom opp til toppen av den nordsiden which is Sundal

og vi gikk og vi gikk, og takk og pris for GPS og skareføre, for etter en time til var Fonna med sin Fonnabu i sikte

Deretter skulle det ta TRE KVARTER å komme seg ned på den forbanna breen uten å knekke noe, men greit, vi fikk i det minste se inn i breen

Such geology

Very glacier

Much ice

Wow.

Det var heldigvis dagens lille dose blåis, for her har ingen stegjern, økser eller for den del stålkanter. Her har vi bare en plan, og den planen er å

håhåh, den planen var å gå FONNA PÅ LANGRENNSKIIIII

Check

Takk

Done

(dette vet jeg ikke om jeg noen gang faktisk trodde skulle skje)

men det skjedde altså! Wooooop!

Så var det bare nedstigningen igjen, og den, du. Den.

Den tok fem timer. Fra den har vi to bilder:

og herfra og ut lå mobilen i sekken.

Det var grisehardt.

Takk og pris og lov og – absolutt alt sammen – for at vi hadde så mange timer dagslys å gå på.

Dagens seriøse: Ikke gå denne turen hvis du har høydeskrekk, ikke vet hvordan rasfare ser ut, eller ikke vet hvordan is, skare og lagvis snø oppfører seg.

Fra Holmaskjer til Odda var der ingen spor, kun rasrenner og en nesten frossen elv med grei vannføring. nnghh. Jeg vet ikke om stegjern hadde gjort saken noe bedre, for vi tok oss ikke ned på is, men på snøfelt. Tau og klatreutstyr hadde heller ikke hjulpet nevneverdig, for snøen var for råtten for snøanker, og der var ellers lite å feste sikringer i.

Som så ofte ellers var det bare optimisme og en god dose “kor vanskelig kan det være” som skulle til, og klokka 17 skjedde følgende vakre ting

TUSEN MILLIONER TAKK for meg, Fonna <3! Denne turen er en av dem jeg kommer til å huske for alltid, elske å se tilbake på, og jeg anbefaler. den. ikke. Ikke til deg.  Den er vår.

Om det mindre fotogene

Ja, for hva er egentlig vakkert?

HÆ?!

Eksempel på noe jeg synes er vakkert men som er uhorvelig lite fotogent: CERN. Jeg lærte her om uken at kantonen Geneve i Sveits ga CERN penger for å jazze opp bygningene som vender mot veien litt, for det ser.altså.så.nitrasig.ut der.

Har jeg bilde av det? Nei. Men da jeg gikk meg rundt i vill på

fant jeg et skilt, som jeg beholdt. Se figur 1. Dette skiltet befinner seg nå, hvilket jeg ikke kan ta æra for, på UiB, se figur 2. Æra har julenissen.

figur 1

figur 2

Andre ting som ikke er vakkert: tilstanden i verden. Det går rett og slett veldig dårlig. Ikke med meg personlig eller med mine venner, men globalt sett og med befolkningen. Carl I. Hagen skal kanskje inn i nobelkomiteen (kan vi ikke heller hedre ham ved å oppkalle en vei etter ham? Eventuelt en park eller en hage), sannsynligvis for å gi Trump fredsprisen, for å ha utnevnt en hovedstad og sett skikkelig stygt på både Putin og Kim Joule Oomph. Og ignorert ei dame

ågurimalla, jeg får så frysninger av å se på den videoen. Det er bare så mye der. Så. Mye.

Uansett. Plasten vi har i omløp går, viser det seg, i omløp, og omløpet inneholder, viser det seg, havet, så havet blir, viser det seg, fult av plast. Who’d a thunk it.

Vi drikker vann, vannet inneholder mikroplast, mikroplasten er, viser det seg, ikke organisk, men kan finne på å feste til seg, viser det seg, metaller og annet som, viser det seg, ikke er bra for kroppen vår. Faktisk kan det finne på å, viser det seg, forårsake alt fra hormonell ubalanse til kreft. Hos oss, altså. Ikke hos havet. Dette er ikke trist fordi det er synd på havet

ja okei, litt trist. Men empati er bare en av mange kjemiske prosesser i hjernen som følger av evolusjon fordi det gagne(t/r) oss. “synd på” finnes ikke.

vi går tur, skriver doktorgrader, står på ski når det endelig snør, og jeg øver meg på å tenkeeee (hold deg fast) mindre. Fordi!

Fordi.

vi får det kjipere jo mer vi tenker etter. Sier psykologer, adferdsstudier og, quite frankly, sunn fornuft.

For hvis vi tenker over det, så går det jo uhorvelig dårlig og verre skal det bli, og uansett om det blir bedre, har vi funnet ut

at

ting ikke gir mening.

God førjulstid da ❤

Party like there’s no new physics

Det har skjedd så uhorvelig mye siden sist, men grunnen til at jeg endelig tar bladet fra munnen er så klart noe tidløst og tullete jeg har på hjertet. Dog, først litt viktige lokalnyheter

why do bad things happen to good people, liksom.

 

Men ja, det er ikke det eneste vi sliter med i Bærgen

Men ja, vi løper. I regnet. Og vi regner i regnet. #livetsomfysiker.

Så, det jeg egentlig kom for. Feel free to leave.

Se for deg en sfære i et D-dimensjonalt rom. Jo, bare gjør det, du vil ikke angre.

Ikke gi opp, kom igjen. I 1 dimensjon er det .. eeeeh, samma det. I 2 dimensjoner er det en sirkel (runding). I 3 dimensjoner er det en sånn kule som vi er vant med (klinkekuler, fotballer,…). I 4 dimensjoner aner jeg ikke, men det er jo det vi har matematikk til. Så, neste steg:

Spør deg selv: Hvor stor andel av volumet til sfæren ligger helt, helt ytterst i et bittelite skall? 

Kom igjen. Kule, skall. Dette går bra. Se for deg et kinderegg.

Unrelated: den hvite sjokoladen inni skal forestille det hvite i egget, og den gule plasgreia er plommen.

Paraphrase with me: Hvor mye av kinderegg-volumet er sjokolade?

Vi kan si at tykkelsen til skallet er ε, som er bokstaven matematikere bruker når de skal snakke om bittesmå ting, men ikke har lyst til å si “bitte”. (← eksklusiv vits for lærde og språknerder)

Ok, så, i 3 dimensjoner, der du och jag bor, har vi en følelse av at det ytterste skallet står for særs små mengder av det totale volumet. Sant.

Men la oss gå matematisk til verks.

(jo. jo, det skal vi. kom sa)

Volumet til en kule i 3 dimensjoner er

4 delt på 3 ganger pi (3,14 sånn cirkus) ganger r ganger r ganger r.

Så volumet til en kule i D dimensjoner må være

UNNSKYLD JEG TULLA!

Djiis Louis, ro ned.

Svaret er ikke så vanskelig; det er et tall (something something, men sikkert ikke 4/3 pi) ganger r ganger r (repeat D times) ganger r,

altså det samme som vi gjorde i 3 dimensjoner, bare at vi bytter ut 3 med D, og så skriver vi en sånn K der for å gjøre det skummelt.

Så. Tykkelsen av skallet til en D-dimensjonal kule med radius r=1 er

såh, dette kan vi plotte for alle mulige verdier av D. Siden jeg vet at du ikke kommer til å gjøre det, har jeg gjort det for oss. Det er i det hele tatt helt nydelig å være i forhold med meg. Vil jeg ha en tom oppvaskmaskin, så tømmer jeg den. Vil jeg ha en støvfri gang, så støvsuger jeg den. Og vil jeg ha et plott over hvor stor andel av volumet til en D-dimensjonal sfære som befinner seg i det ytterste skallet, så plotter jeg det. Verre er det ikke.

OG SE PÅ DET DER DAAAaaaAAAA *veive*

Allerede i 20 dimensjoner (som ikke er veldig mange sammenliknet med hvor høyt vi kan telle), befinner mesteparten av volumet til en sfære seg i et tynt, tynt skall helt ytterst. 

Hvafaen, liksom.

Take home message: skaff deg kinderegg i så mange dimensjoner som mulig.

Hardangervidda Marathon Race Report

Om at bloggen™ har blitt sykt seriøs, ja? Åjada, her kryr det som du merker av Race Reports og annen hardhet. Denne gangen har vi ikke vært eXtreme, men xtreme,  og deltatt på et arrangement av

Jess. Du kan få nyte følgende race report (åh, jeg elsker det uttrykket. smak litt på det.) til en funky-fengende irriterende sang

Så er vi i gang! Det må dessverre innrømmes fra denne kant at den aktuelle konkurransen er den som har blitt ofret desidert færrest tanker i forkant, og faktisk ble null forberedelser foretatt. Vi skylder på jobb, jeg skylder på sliten-vil-egentlig-ikke, men dagen kom som dager stort sett gjør, og plutselig var det fredag og dagen før dagen.

Stemningsbilde

Jeg stakk innom Rema på vei hjem, kjøpte frokostkomponenter, laga rundstykker og forberedte løpsmat. Dobbel twix her, peanøttkubbe der, og camelbacker med sånn magisk pulver.

På lørdag morgen ringte vekkerklokka klokka 06:30, og by 06:50 satt vi i super-raven med nesa i retning Eidfjord. Race preparations gikk som smurt (vi har tross alt en del erfaring), så vi

  1. spiste
  2. drakk kaffe
  3. pratet om Hardangervidda

blant annet, men jeg føler dette er de relevante punktene.

Registreringen stenger klokka 10 for 25km-versjon (eller “HalvUltra” som det visst heter nordpå – referanse kan fremskaffes), og vi var der i god tid for å

se i feil retning og sånn.

Løpet starter i (Måbødalen? finnes det et sted som heter det? Hvis ja så var det der), så etter mer kaffe, kanskje litt fjas, diskusjoner om hvorvidt vi ikke var seriøse nok uten shorts, korte sokker og leggvarmere, samt en selfie

lokaliserte vi bussen innen 11:15 og kom oss til start. De tre kvarterene til start var lange og kalde, men det er utrolig hva som kan fjases vekk, og vi fant en kalv å klappe på.

SÅh, etter noen velvalgte norwenglishe ord fra ei hyggelig dame med mikrofon gikk startsmellet og vi beina av gårde.

Det vil si, jeg sprang som jeg bruker, og sjitsekken min bare forsvant som en fis i en vindtunnell. Herregud da, menneske. Har du vondt?

Seriøst, jeg aner ikke hvor mannen ble av. Vitner kan bekrefte at jeg har gått fra ham opp bakker før, men han forsvant før måbøtrappene, og siden har ingen sett ham. Jeg jobbet meg opp i, ja okei, kanskje bittelitt under tempo, for jeg har en fot som er forbanna på meg etter – det er en helt annen historie.

Etter trappene kom myra

og etter kanskje 900 meter, hva vet jeg, med stigning var det lille jeg fikk av flytsti veldig velkomment. Myra bare drooo krefter ut av beina mine som altså ikke var alt de en gang har vært.

Løpet er en lang oppoverbakke, et “platå” som bare er en bakke med litt lavere stigningsprosent, og så

før man starter på nedstigningen har man anledning til å skifte sko hvis man vil – og noen her var veldig glade for den muligheten, for 1 kg gjørme om hver fot er 1 kg gjørme for mye.

Etter skoskiftet er det én ting som gjelder, og det er hard grusvei og asfalt helt til mål. Jeg tuller ikke. Det er nesten 10 km sammenhengende utforbakke på hardt underlag. Noen ble sur, andre fikk krampe – men alle barna var glade da de gikk i mål og fikk Cola.

En ting å legge merke til er at jeg kjørte nøyaktig samme bukse, sokker, løpesko, sekk og løpesteg som på Axtri. Nøyaktig. Mamma, jeg ønsker meg ny garderobe til jul.

 

sånn, nå har vi mobba meg litt, så da skal vi mobbe ham litt: