Hei jeg heter Inga, og jeg er en gammel dame med hatt som har kapret kroppen til en fjellfant. Jeg er uhorvelig kjedelig. Drikker meg ikke full, synes konserter er slitsomme og liker ikke når folk roper og maser. Dessuten er jeg så overveldet over å ha en halvveis sprek kropp at jeg ikke.klarer.å.stoppe. Fiser rundt mellom fjell og fjord og koser meg glugg ihjel. Ellers er jeg partikkelfysiker, men jeg mistenker at det ikke alltid skinner igjennom. Og så jobber jeg med ansvarlig bruk av AI og forsker litt på maskinlæring når jeg kan. The irony.
Ja, og så mener jeg at bevissthet bare betyr at man er i stand til å observere seg selv, men ikke til å gjennomskue sine egne beslutningsprosesser. Så da blir man litt overrasket og tenker “næææ, her er det noe mystisk og sjelelig som foregår”.
Imagining living in a universe without purpose may prepare us to better face reality head on. I cannot see that this is such a bad thing. Living in a strange and remarkable universe that is the way it is, independent of our desires and hopes, is far more satisfying for me than living in a fairy-tale universe invented to justify our existence
something rather than nothing 