Folgefonna

02. april 2018
Sitter i bilen på vei til Rosendal for tidenes påske, mumler noe om at jeg har gått høsttur over finefonna før, men gjerne skulle slått til med lett sekk, joggesko og bare… langrennski en gang før jeg dør.

Screenshot from 2018-04-03 13-05-34

og sånn ser den turen ut. Den er egentlig to turer, med ei hytta på midten.

Første påskeferiedag i Rosendal gikk vi opp på Gygrastolen, og der

I don’t always point my finger, but when I do, I have a snickers.

hehe. DER titta vi litt fjernt på fonna, og S. bare

Der har vi godsmilet, ja

og med det mente han ansiktsuttrykket jeg har like før det skal skje noe gøy av typen

Faen faen faen faen –

Haha, faen, det var gøy!

hvis du skjønner.

Vi tok oss en dag til, denne på Omnatind, og lot fonneidéen feste seg ytterligere.

Omnatind

Det var ingen tvil – vi kunne jo ikke la være nå. Bedre forhold får vi aldri; vi har sol, vi har en snørik vinter bak oss, vi sover i Rosendal og vi har lyst. Noe så lyst.

Vekkerklokka ringte, vi spratt til vers, kafetraktern stod klar, sekkene ditto.

Klokka 06:06 begynte vi å småløpe / traske innover fra Sundal – i joggesko, med 3 liter vann, kjeks og sjokolade.

Sundal ligger på ca havnivå – det samme gjelder ikke for fonna. Den ligger på mellom 1223 og 1560 moh.

Vi gikk ganske kjapt, skiftet fra joggesko til skisko på et tidspunkt, og etter tre timer krysset vi over i lyset – altså vi kom opp til toppen av den nordsiden which is Sundal

og vi gikk og vi gikk, og takk og pris for GPS og skareføre, for etter en time til var Fonna med sin Fonnabu i sikte

Deretter skulle det ta TRE KVARTER å komme seg ned på den forbanna breen uten å knekke noe, men greit, vi fikk i det minste se inn i breen

Such geology

Very glacier

Much ice

Wow.

Det var heldigvis dagens lille dose blåis, for her har ingen stegjern, økser eller for den del stålkanter. Her har vi bare en plan, og den planen er å

håhåh, den planen var å gå FONNA PÅ LANGRENNSKIIIII

Check

Takk

Done

(dette vet jeg ikke om jeg noen gang faktisk trodde skulle skje)

men det skjedde altså! Wooooop!

Så var det bare nedstigningen igjen, og den, du. Den.

Den tok fem timer. Fra den har vi to bilder:

og herfra og ut lå mobilen i sekken.

Det var grisehardt.

Takk og pris og lov og – absolutt alt sammen – for at vi hadde så mange timer dagslys å gå på.

Dagens seriøse: Ikke gå denne turen hvis du har høydeskrekk, ikke vet hvordan rasfare ser ut, eller ikke vet hvordan is, skare og lagvis snø oppfører seg.

Fra Holmaskjer til Odda var der ingen spor, kun rasrenner og en nesten frossen elv med grei vannføring. nnghh. Jeg vet ikke om stegjern hadde gjort saken noe bedre, for vi tok oss ikke ned på is, men på snøfelt. Tau og klatreutstyr hadde heller ikke hjulpet nevneverdig, for snøen var for råtten for snøanker, og der var ellers lite å feste sikringer i.

Som så ofte ellers var det bare optimisme og en god dose “kor vanskelig kan det være” som skulle til, og klokka 17 skjedde følgende vakre ting

TUSEN MILLIONER TAKK for meg, Fonna <3! Denne turen er en av dem jeg kommer til å huske.