om objektive sannheter

Rart at man må til andre siden av kontinentet for å få tankene i gang.

Hvis jeg gir en fremmed, intelligent sivilisasjon reglene våre for matematikk og fysikk, vil de klare å komme fram til de samme lovene og prediksjonene som jeg.

Hvis jeg dog gir den samme sivilisasjonen mine moralske og etiske synspunkt, er det mindre sikkert at de vil handle som jeg i mellommenneskelige eller andre moralsk krevende situasjoner.

Basert på dette kan en lett finne på å konkludere med at moral – i motsetning til vitenskap, som er objektivt, presist og uavhengig – er avhengig av hvilken bakgrunn, tradisjoner, tro, filosofi, arv osv man har.

For noen tusen år siden kunne man dog si det samme om naturfenomener som soloppgang, planetbevegelser, lysbrytning, osv. (Folk forklarte det med bakgrunn i tro; ikke viten.)
Dette kan fort finne på å indikere at vi rett og slett fremdeles er for primitive til å skjønne objektive moralske sannheter.

Kanskje finnes det en objektiv moral; kanskje finnes det en ufeilbar livsfilosofi, som passer uansett hvilke erfaringer, bakgrunn og situasjon man befinner seg i.

Kanskje finnes det en absolutt livsfilosofi og objektivt sanne verdier.

How would we live if we were extremely advanced?

Personlig tror jeg at de to problemene vi først hadde kvittet oss med er

  • Bekymringer relatert til overfladiskhet som ikke gagner oss
  • Bekymringer relatert til mellommenneskelige problemer som ikke gagner oss

For å utdype det første punktet kjapt: Vi hadde hoppa og dréte i skjønnhetsidealer, og hovedfokuset hadde lugget på å være sunn, sterk og leve lengst mulig, uten livstilssykdommer og den typen plager.
[dette er helt klart noe å strebe etter, og etter min mening aldeles gjennomførbart].

Såh, pkt nr to er nok verre. Sjalusi, bunnløse antakelser, skepsis og jevnt over drama bør kunne elimineres, og tenk så mye bedre livet hadde vært uten dem.
Vi hadde nok vært mye mer produktive, bærekraftige, rasjonelle og LYKKELIGE uten den typen problemer mellommenneskelige misforståelser til tider medfører.

[herregud, frappe’en her koster 4.20 €]

Altså, selv om jeg ikke kan påtvinge andre prinsipiell tankegang og et idealistisk livssyn/verdenssyn, alt ettersom, kan jeg vel prøve å etterstrebe det selv, for min egen sjelefred.

Så… Absolutt moral. Finnes det? altså, gir det mening, reint konseptuelt?

Post cardio clearvoyance: det er rart hvilken effekt kardio, koffein og “ikke tenke” har på tankene:p

Perspektiv, for svarte.

Her om dagen utvekslet jeg e-poster med professor Michael Strickland om kvarkstjerner. Han fortalte meg at han holdt på med magnetarer, så da leste jeg to artikler om roterende nøytronstjerner med sterke magnetfelt.

Etter det leste jeg en (for en gangs skyld) god artikkel om Kants moralfilosofi, som jeg den dag i dag ikke kan si at jeg skjønner.

Kant er jo filosofiens relativitetsteori da; hvis du tror du har skjønt greia, ja da tar du hvertfall feil.

På vei hjem fra universitetet gikk jeg bak et par som var langt inne i en *kremt* diskusjon. Ja, en engasjert, livlig, fektende diskusjon. Hun var på gråten, han klarte ikke hele setninger, han prøvde alternerende å holde rundt henne og fekte argumentene sine ut i lufta, hun dasket ham litt på skulderen og trodde at jo høyere hun ropte “du skulle ha skjønt at jeg ikke ville at du skulle snakke med henne”, jo lettere ville budskapet synke inn.

og jeg bare, veldig stille, kanskje bare inni hodet mitt: “slutt å mase, slutt å krangle. Kvarkstjernene vil ikke… hikst… koden min vil ikke kvarkstjerne. Dere skjønner ingenting. Dere krangler om små ting som ikke har noe å si for det som teller. Universet og sånn.”

og så gikk det litt opp for meg at det folk bryr seg om er hva de skal ha til middag, og hvem kjæresten pratet med på fest, og hvordan de ser ut i speilet og hvilken bil de har.

Og ingen bryr seg om kvarkstjerner, og kanskje jeg er helt alene. For et fint perspektiv å få på vei hjem fra lesesalen ❤

Focus, honey. Focus.