Om det mindre fotogene

Ja, for hva er egentlig vakkert?

HÆ?!

Eksempel på noe jeg synes er vakkert men som er uhorvelig lite fotogent: CERN. Jeg lærte her om uken at kantonen Geneve i Sveits ga CERN penger for å jazze opp bygningene som vender mot veien litt, for det ser.altså.så.nitrasig.ut der.

Har jeg bilde av det? Nei. Men da jeg gikk meg rundt i vill på

fant jeg et skilt, som jeg beholdt. Se figur 1. Dette skiltet befinner seg nå, hvilket jeg ikke kan ta æra for, på UiB, se figur 2. Æra har julenissen.

figur 1

figur 2

Andre ting som ikke er vakkert: tilstanden i verden. Det går rett og slett veldig dårlig. Ikke med meg personlig eller med mine venner, men globalt sett og med befolkningen. Carl I. Hagen skal kanskje inn i nobelkomiteen (kan vi ikke heller hedre ham ved å oppkalle en vei etter ham? Eventuelt en park eller en hage), sannsynligvis for å gi Trump fredsprisen, for å ha utnevnt en hovedstad og sett skikkelig stygt på både Putin og Kim Joule Oomph. Og ignorert ei dame

ågurimalla, jeg får så frysninger av å se på den videoen. Det er bare så mye der. Så. Mye.

Uansett. Plasten vi har i omløp går, viser det seg, i omløp, og omløpet inneholder, viser det seg, havet, så havet blir, viser det seg, fult av plast. Who’d a thunk it.

Vi drikker vann, vannet inneholder mikroplast, mikroplasten er, viser det seg, ikke organisk, men kan finne på å feste til seg, viser det seg, metaller og annet som, viser det seg, ikke er bra for kroppen vår. Faktisk kan det finne på å, viser det seg, forårsake alt fra hormonell ubalanse til kreft. Hos oss, altså. Ikke hos havet. Dette er ikke trist fordi det er synd på havet

ja okei, litt trist. Men empati er bare en av mange kjemiske prosesser i hjernen som følger av evolusjon fordi det gagne(t/r) oss. “synd på” finnes ikke.

vi går tur, skriver doktorgrader, står på ski når det endelig snør, og jeg øver meg på å tenkeeee (hold deg fast) mindre. Fordi!

Fordi.

vi får det kjipere jo mer vi tenker etter. Sier psykologer, adferdsstudier og, quite frankly, sunn fornuft.

For hvis vi tenker over det, så går det jo uhorvelig dårlig og verre skal det bli, og uansett om det blir bedre, har vi funnet ut

at

ting ikke gir mening.

God førjulstid da ❤

Advertisements

Party like there’s no new physics

Det har skjedd så uhorvelig mye siden sist, men grunnen til at jeg endelig tar bladet fra munnen er så klart noe tidløst og tullete jeg har på hjertet. Dog, først litt viktige lokalnyheter

why do bad things happen to good people, liksom.

 

Men ja, det er ikke det eneste vi sliter med i Bærgen

Men ja, vi løper. I regnet. Og vi regner i regnet. #livetsomfysiker.

Så, det jeg egentlig kom for. Feel free to leave.

Se for deg en sfære i et D-dimensjonalt rom. Jo, bare gjør det, du vil ikke angre.

Ikke gi opp, kom igjen. I 1 dimensjon er det .. eeeeh, samma det. I 2 dimensjoner er det en sirkel (runding). I 3 dimensjoner er det en sånn kule som vi er vant med (klinkekuler, fotballer,…). I 4 dimensjoner aner jeg ikke, men det er jo det vi har matematikk til. Så, neste steg:

Spør deg selv: Hvor stor andel av volumet til sfæren ligger helt, helt ytterst i et bittelite skall? 

Kom igjen. Kule, skall. Dette går bra. Se for deg et kinderegg.

Unrelated: den hvite sjokoladen inni skal forestille det hvite i egget, og den gule plasgreia er plommen.

Paraphrase with me: Hvor mye av kinderegg-volumet er sjokolade?

Vi kan si at tykkelsen til skallet er ε, som er bokstaven matematikere bruker når de skal snakke om bittesmå ting, men ikke har lyst til å si “bitte”. (← eksklusiv vits for lærde og språknerder)

Ok, så, i 3 dimensjoner, der du och jag bor, har vi en følelse av at det ytterste skallet står for særs små mengder av det totale volumet. Sant.

Men la oss gå matematisk til verks.

(jo. jo, det skal vi. kom sa)

Volumet til en kule i 3 dimensjoner er

4 delt på 3 ganger pi (3,14 sånn cirkus) ganger r ganger r ganger r.

Så volumet til en kule i D dimensjoner må være

UNNSKYLD JEG TULLA!

Djiis Louis, ro ned.

Svaret er ikke så vanskelig; det er et tall (something something, men sikkert ikke 4/3 pi) ganger r ganger r (repeat D times) ganger r,

altså det samme som vi gjorde i 3 dimensjoner, bare at vi bytter ut 3 med D, og så skriver vi en sånn K der for å gjøre det skummelt.

Så. Tykkelsen av skallet til en D-dimensjonal kule med radius r=1 er

såh, dette kan vi plotte for alle mulige verdier av D. Siden jeg vet at du ikke kommer til å gjøre det, har jeg gjort det for oss. Det er i det hele tatt helt nydelig å være i forhold med meg. Vil jeg ha en tom oppvaskmaskin, så tømmer jeg den. Vil jeg ha en støvfri gang, så støvsuger jeg den. Og vil jeg ha et plott over hvor stor andel av volumet til en D-dimensjonal sfære som befinner seg i det ytterste skallet, så plotter jeg det. Verre er det ikke.

OG SE PÅ DET DER DAAAaaaAAAA *veive*

Allerede i 20 dimensjoner (som ikke er veldig mange sammenliknet med hvor høyt vi kan telle), befinner mesteparten av volumet til en sfære seg i et tynt, tynt skall helt ytterst. 

Hvafaen, liksom.

Take home message: skaff deg kinderegg i så mange dimensjoner som mulig.

Hardangervidda Marathon Race Report

Om at bloggen™ har blitt sykt seriøs, ja? Åjada, her kryr det som du merker av Race Reports og annen hardhet. Denne gangen har vi ikke vært eXtreme, men xtreme,  og deltatt på et arrangement av

Jess. Du kan få nyte følgende race report (åh, jeg elsker det uttrykket. smak litt på det.) til en funky-fengende irriterende sang

Så er vi i gang! Det må dessverre innrømmes fra denne kant at den aktuelle konkurransen er den som har blitt ofret desidert færrest tanker i forkant, og faktisk ble null forberedelser foretatt. Vi skylder på jobb, jeg skylder på sliten-vil-egentlig-ikke, men dagen kom som dager stort sett gjør, og plutselig var det fredag og dagen før dagen.

Stemningsbilde

Jeg stakk innom Rema på vei hjem, kjøpte frokostkomponenter, laga rundstykker og forberedte løpsmat. Dobbel twix her, peanøttkubbe der, og camelbacker med sånn magisk pulver.

På lørdag morgen ringte vekkerklokka klokka 06:30, og by 06:50 satt vi i super-raven med nesa i retning Eidfjord. Race preparations gikk som smurt (vi har tross alt en del erfaring), så vi

  1. spiste
  2. drakk kaffe
  3. pratet om Hardangervidda

blant annet, men jeg føler dette er de relevante punktene.

Registreringen stenger klokka 10 for 25km-versjon (eller “HalvUltra” som det visst heter nordpå – referanse kan fremskaffes), og vi var der i god tid for å

se i feil retning og sånn.

Løpet starter i (Måbødalen? finnes det et sted som heter det? Hvis ja så var det der), så etter mer kaffe, kanskje litt fjas, diskusjoner om hvorvidt vi ikke var seriøse nok uten shorts, korte sokker og leggvarmere, samt en selfie

lokaliserte vi bussen innen 11:15 og kom oss til start. De tre kvarterene til start var lange og kalde, men det er utrolig hva som kan fjases vekk, og vi fant en kalv å klappe på.

SÅh, etter noen velvalgte norwenglishe ord fra ei hyggelig dame med mikrofon gikk startsmellet og vi beina av gårde.

Det vil si, jeg sprang som jeg bruker, og sjitsekken min bare forsvant som en fis i en vindtunnell. Herregud da, menneske. Har du vondt?

Seriøst, jeg aner ikke hvor mannen ble av. Vitner kan bekrefte at jeg har gått fra ham opp bakker før, men han forsvant før måbøtrappene, og siden har ingen sett ham. Jeg jobbet meg opp i, ja okei, kanskje bittelitt under tempo, for jeg har en fot som er forbanna på meg etter – det er en helt annen historie.

Etter trappene kom myra

og etter kanskje 900 meter, hva vet jeg, med stigning var det lille jeg fikk av flytsti veldig velkomment. Myra bare drooo krefter ut av beina mine som altså ikke var alt de en gang har vært.

Løpet er en lang oppoverbakke, et “platå” som bare er en bakke med litt lavere stigningsprosent, og så

før man starter på nedstigningen har man anledning til å skifte sko hvis man vil – og noen her var veldig glade for den muligheten, for 1 kg gjørme om hver fot er 1 kg gjørme for mye.

Etter skoskiftet er det én ting som gjelder, og det er hard grusvei og asfalt helt til mål. Jeg tuller ikke. Det er nesten 10 km sammenhengende utforbakke på hardt underlag. Noen ble sur, andre fikk krampe – men alle barna var glade da de gikk i mål og fikk Cola.

En ting å legge merke til er at jeg kjørte nøyaktig samme bukse, sokker, løpesko, sekk og løpesteg som på Axtri. Nøyaktig. Mamma, jeg ønsker meg ny garderobe til jul.

 

sånn, nå har vi mobba meg litt, så da skal vi mobbe ham litt:

Axtri 2017 Race Support Report

Triatlon er helt klart den nye trenden. Har du nylig kjøpt terrengsykkel, lever den tilbake i butikken asap! Vår faste spaltist har selvsagt fått med seg hypen, og meldte seg i høst på Aurlandsfjellet Extreme Triathlon, en konkurranse som er skiller seg ut med en ganske heftig høydeprofil. Kort sammenfattet, er det snakk om 1.9 km svømming, 98 km sykling fra 0-1350-0-1350-0 meter over havet, og deretter 21 km løping opp ca 1100 høydemeter. Motivert av reportasjer fra tidligere års eXtreme triatlon, skal selvsagt også denne bloggen bidra til å spre kunnskap og lærdom om eXXtreme konkurranser, men med en liten tvist, siden det er support-teamet, og ikke deltaker, som skriver rapporten.

elevation_axtri

Stigningsprofil på sykkeldelen (med det obligatoriske bildet av Aurlandsfjorden i bakgrunnen)

Førebuingar

I god tid før løpet tenker vår deltaker at det vil være en fordel å ha sjekket ut traséen på forhånd. Siden verdensarvfjord-kommunen Aurland er knappe tre timer hjemmefra, tilbringer vi to helger her, og sykler over fjellet lørdagen, og løper Aurlandsdalen på søndagen. For Support sin del blir dette karrierens andre og tredje gang på setet av en landeveissykkel, så vi sykler ikke samtlige kilometer av av traséen i én omgang, men får dekket over hele i to omganger. Inntrykket er at stigningen på sørsiden av fjellet ikke er så ille i forhold til nordsiden, men kanskje er det bare et tilfelle av at beina er litt freshere ved første gangs møte med 1300 m høydeforskjell, enn gang nummer to, samt at vestlandsvinden normalt gir litt ekstra dytt denne retningen. Platået, eller “platået” (med hermetegn og himling med øynene), viser seg å være en kontinuerlig rekke av små motbakker og nedfarter. For å krydre opplevelsen litt ekstra er det oftest ikke mulig å se fra den ene motbakken til den neste, slik at hver gang man overbeviser seg om at denne var den siste, kan man banne på at det kommer en ny rundt neste sving. Heldigvis er gleden over å ha hvite italienske sykkelsko motivasjon nok i seg selv, og ikke minst er utsikten upåklagelig. Nedoverbakken umiddelbart etter platået er relativt strak, så her ligger man typ i 60-70 km/t. Både Support og Deltaker opplever å bli blokkert av hver sin trege nederlandske turistbil. Ifølge arrangørens manual vinner man ikke løpet i nedoverbakken, og det tror vi på, det er heller en god sjangs for å ende det tidlig, ettersom det er en del telehiv og stedvis mye sau i veien. Riktignok er humper i asfalten godt markert, sammen med formaninger av typen ‘slow’, ‘careful’ og ‘danger’ skrevet i veien. Lengre ned mot Erdal er det smalt og flere 180-graders-svinger, så disse er det greit å vite om på forhånd. Etter en kjapp beundring av lokalkulturen i Erdal snur vi opp igjen, og påstanden om at bakkene er brattere på denne siden av fjellet, oppstår cirka nå. Men naturskjønt er det, og vi får med oss at det er minst én annen syklist her som trener til løpet. Han er raskere enn oss, men så har han også tempohjelm på hodet, så det har nok en del å si. Andre ting vi er enige om, er at for denne turen trenger man mer enn 2 liter vann (gjorde en bommert her, som var kjipt) og en betydelig mengde super-mat. Hva nøyaktig er super-mat, spør du? Quinoa-frø og selleriekstrakt med malt-essens? Vel. Ikke akkurat.

GOPR0302

Triatlonmat.

Uken før løpet går med til å se på værmeldingen, sende sykkelen på service, kjøpe diverse triatlonprodukter, og å være nervøs. Men treningsgrunnlaget er godt på plass, og optimismen er stor blant support-teamet, som øker med 100% etter at vår triatlon-ekspert Anna har ankommet fra Sveits. Vi reiser inn ved lunsjtider dagen før dagen, for å få med oss det obligatoriske pre-race-møtet, og klargjøre det siste av bager som skal fordeles ved T1, T2 og mål.

Pre-race briefing

Vi har fått et genialt tips for sykkeletappen. Siden det er saklig mye stigning vil man selvsagt ikke dra på mer vekt enn nødvendig, men samtidig trenger en mye vann, og det føles litt risky å basere seg på å drikke mye av sportsdrikken på midtstasjonen. Derfor: Kjør opp kvelden før, og legg ut ferdigblandede flasker! Kun én flaske på sykkelen av gangen i motbakken. Vi går for å plassere en enkelt flaske ved ca 1100 høydemeter. På vei opp får vi nok en påminnelse om hvor langt det egentlig er til toppen, for det tar en hel del lengre tid å kjøre opp enn vi hadde regnet, og vi blir nødt til å hive oss avgårde ned for å rekke pre-race-briefingen i tide. Den ene tingen vi ikke trenger er å havne i kø bak en svensk turistbuss som er overdrevent forsiktig på smale veier, for gjett hva, i Aurland kommune er det mange veier som er veldig smale. Litt varme i hatten kommer vi oss til Aurlandshallen der registrering og briefing foregår, teknisk sett er registreringen stengt, men Deltaker får hentet startnummer og vi har tid til overs til en rask kikk i stæsj-utsalget i hallen. Absolutt alle behov for eXXXtreme stæsj med Axtri-logo og –motto kan dekkes, og kanskje med unntak av sykkel, kan man kjøpe alt man trenger for å delta på et triatlon her. Vi lar muligheten passere, men tenker det kan være greit å vite om, dersom man uheldigvis har reist fra hjelm eller jakke. Briefingen handler hovedsakelig om det samme som står i race manual, men med oppdateringer om vanntemperatur og vær- og føreforhold. Deltaker og Support krangler litt om hvem av oss som har den beste triatlon-looken, men kan raskt konkludere med at vi må se oss slått av de fleste her på stedet. Får prøve å forbedre oss neste gang.

20170811_175950

Briefing. Vi kollar läget med konkurrentene.

Race day

Vi står opp kl 06.00, to timer før start, og går for rugbrød og egg til frokost. Siste forberedelser blir egentlig kun å pumpe litt ekstra luft i sykkeldekkene, før vi deretter rusler bort til lagunen for å klargjøre alt for T1. Her er utøverne allerede i gang med å psyke hverandre ut — en deltaker på nabostasjonen har i siste liten fått høre at det er påkrevd med lys på sykkelen (siden man må gjennom en tunnel), og er nettopp ferdig med å teipe batteripakkene (i flertall, ja) til et ti-tusen lumens lyskastermonster av en lykt fast til rammen på sykkelen. Vi er usikre på hvorvidt dette er en optimal løsning. Uansett, i tro tradisjon tar vi tøffe bilder foran flaggene som er hengt opp over start, men innser etterpå at vi har gjort ting feil — man skal selvsagt ikke ha vanlige klær, men skifte over til sykkeloutfiten, ta bilde, og så skifte tilbake igjen. Vi tar notis til neste gang og går heller i gang med å få på våtdrakt. Med 13.5 grader i vannet er det ikke lov med hansker, men neoprenhette er anbefalt. Ved påmelding sender en inn sitt estimat for tid på svømmingen, og får ut fra dette tildelt farge på svømmehetten. Deltaker har vært 50% realistisk og 50% optimistisk og endte derfor på den blå, og har dermed også fått tildelt stasjon cirka midt i feltet som er linet opp langs stranden. Nok et pro-tip: Ha strikken på svømmebrillene oppå under svømmehetten, så slipper en å miste brillene dersom en får et spark i hodet under starten. Tips nummer to er å dyppe seg i vannet noen minutter før start, for slippe det verste kuldesjokket. Det står et display som teller ned til start, så dette kan man time relativt enkelt. Etter at ordføreren har talt noen velvalgte ord, begynner klokken å nærme seg, og deltakerene stiller opp for start.

GOPR0299

Ikkje begynn å svøm før eg seier begynn å svøm–Begynn å svøm! Kanon(!)skuddet går, og starten er i gang.

Deltaker går for å starte på siden, i håp om å unngå for mye spark mot hodet samt komme seg på innersvingen ved første bøye, 300 meter ute. Starten går med et smell, og litt fordi det er smalt, litt fordi det er fjære, blir det raskt kork ved utgangen av lagunen. Deltaker holder heldigvis hodet kaldt og lar seg ikke stresse, og runder første bøye litt bak i feltet. Herfra begynner langstrekket, og det er mulig å plukke litt plasseringer. Forskjellige svømmestiler observeres, slik som bryst, og den klassiske “hund”, uten at noen av disse forsøkene på å tenke utenfor boksen ser ut til å være en nevneverdig suksess. Hos publikum roer stemningen seg litt i det feltet forsvinner ut av syne, men etter å ha stått og sparket i gresset i et kaldt kvarter, ser vi at teten på vei tilbake mot T1. Deltaker har aldri svømt 1.9 km før, men gruser egne forventninger og går sterkt inn på 35:23, som syvende beste kvinne. Etter en time med oppholdsvær begynner det selvsagt å regne akkurat under skifting, sånn bare for å få satt stemningen. Deltaker kommer seg raskt avgårde på sykkeletappen. Men, til Support Nr 2’s (Anna’s) store overraskelse er plutselig Deltaker tilbake ved T1 — for å hente startnummeret, som ble glemt igjen. Fort gjort! Surt å miste tid på dette, likevel virker motivasjonen urokkelig.

Vi har avtalt bytte av drikkeflasker ved Erdal, i 180-graders-svingen før fjellet skal forseres på nytt, tilbake til Aurland. Deltaker er frisk nok i formen til å dra av litt tvilsomme vitser, mens Support er i helspenn og ikke engang får det med seg. Perler for svin. Uansett, mer mat og ny flaske på plass, og Deltaker starter på motbakken som snart får varmet opp iskalde lår. Av i år har arrangørene fått sperret veien i én retning, og som tidligere er det forbudt med support-biler over fjellet, for å unngå kork og farlige forbikjøringer. Den estimerte tidsplanen treffer bra, og Support freser seg tilbake gjennom tunnelen for å preppe T2. Tiden blir cirka 2:30 ene veien over fjellet, og 2:45 tilbake.

GOPR0302-1

Ved 180-graders-svingen i Erdal (Ikke Lærdal. Erdal).

Siden gamleveien langs Vassbygdevatnet er stengt på grunn av ras, er T2 flyttet litt opp, til parkeringsplassen ved E-CO i Vassbygdi. Her er det god plass, og i motsetning til T1, kan support fritt klargjøre og hjelpe til. Seks timer ut i løpet begynner det å synes at mange er slitne, for det er tydelig ikke helt enkelt å følge skiltingen til sin stasjon, og én deltaker er hellig overbevist om at han er nødt til å forsere et blomsterbed, et sperrebånd og videre gjennom bakdøren til et kontorbygg for å komme seg ut til løpeetappen. Frivillige på stedet et heldigvis forståelsesfulle og kan peke i riktig retning. For support er det til stor hjelp å kunne følge med på nettsiden som gir mellomtider i sanntid, men akkurat nå svikter den, og vi i support (som for øyeblikket har økt til et team på tre personer) mister litt kontrollen på hvor Deltaker befinner seg. Litt bak skjema ruller Deltaker inn som 14. beste kvinne og får byttet over til løpesko, og resten av teamet tar hånd om sykkelen mens Support selv blir med på løpeetappen. Flere deltakere går tilsynelatende for samme opplegg, der utøveren bærer med seg påkrevd sekk med drikke, mens support bærer reserveutstyr og mat. Aurlandsdalen er for det meste lun og skjermet, slik at man ikke trenger stort mer enn en tynn jakke i backup. Vår Deltaker er ingen fremmed for motbakker, og vi henter relativt raskt inn noen plasseringer i den første kneika. Vi opplever at det er veldig god stemning i vårt felt, der folk heier hverandre frem ved forbipasseringer, og samtidig er det både bølge og applaus å få fra turgåere på ved ned. Langs stien er det kun forholdsvis korte strekk der man har muligheten til å løpe, men lenger opp kommer disse hyppigere. Ved Sinjarheim får vi en solid boost etter å ha hevet innpå en neve chips, og klarer, litt overraskende, å holde samme snitthastighet som på treningsturene tidligere. Rundt halvveis kommer en ny hard motbakke, og vi drar en aldri så liten psykologisk fordel av å ha vært her før og vite nøyaktig hvor lang den er. Herfra flater stien mer ut, men er fortsatt steinete, og krever en del konsentrasjon for ikke å gå på trynet. Mobildekningen her (og gps-signaler, for den del) er det dårlig med, så det er vanskelig å sjekke live-resultatene for å prøve å sammenligne oss med tidene de foran oss har gått i mål på. Uansett er det eneste som betyr noe nå å kunne sette den ene foten foran den andre, og det er klart for oss at målgang kommer til å bli på godt under ti timer. I det vi nærmer oss den siste kilometeren treffer vi på resten av support-teamet, og ruller inn mot Østerbø i godt driv. Siste biten med sti før grusveien begynner er halvdårlig merket og består nesten utelukkende av gjørme, men det gjør ingenting, vi vet hvor vi skal, skoene er søkkvåte uansett, og mål er rett der. Med et blunk til målfotografen går Deltaker i mål på 9:35:19, som vinner av sin klasse, og grønn tskjorte.

20786481_10155472015320586_1532474564_n

10 meter før målgang ved Østerbø

Post-race

I ettertid blir vi gjort kjent med at både wattmåler, terskeltest og måling av O2-opptak er for minimumskrav å regne, om man skal kunne påstå at man vet sånn halvveis hva man driver med innenfor triatlon. Mangelen på dette til tross, det er ingen tvil om at Axtri 2017 har vært en solid opplevelse og en knallsterk triatlon-debut. Vi har vært forberedt, men tatt det hele med god ro, og feirer med softis med jordbærstrø. Så får vi se hva vår deltaker blir å gjøre den andre november.

axtri_run

 

Unrrravelling the secrets of the universe one layer at a time

Hei.

Jeg har et nytt argument på lager. Jeg mener ikke at du skal adoptere det inn i listen over favorittargumenter – jeg mener at du skal erstatte alle argumenter og resonnementer med

Bare se på meg
*gestikulerer opp og ned langs kroppen sin*

har du sluttet med kaffe? Begynt med spinning? Lært deg å hekle? Fortell andre at de og må gjøre det! Fordiiii

bare se på meg.

Man blir totalt utslitt av maskinlæring,

bare se på meg.

Men ja, det har altså skjedd maskinlæring på Reading University i England. Hvordan skal jeg forklare dette…

read reading, write reading. 

speak: rid redding, rait riding. 

og nå er jeg hjemme igjen, klar for å fordøye inntrykk med lyshastighet, for ellers rekker jeg ikke alt.

En ting jeg har lært (som ikke maskinene kan lære) er at man blir mer sliten av 12 timer

enn like mange timer

og at en pause med

ikke funker like bra som en pause med

.

Men ja.  Her om dagen venta jeg på en Skype call, og jeg er redd jeg er i mindretall med min meget standhaftige holdning at

Pünktlichkeit ist die Höfligkeit der Könige

for ja. jeg ventet

men uansett, jeg fikk tid til å lage en tabell over uka på Island vs uka i England – disse to øyene som ikke engang befinner seg så langt fra hverandre, men dog ga VILT forskjellige opplevelser. La oss starte.

Island England Poeng til
Tomhet I
Skyr Frityr I
Hilux Tog I
Telt Maskinlæring E
Få mennesker Mange mennesker I
Glade mennesker som helst vil være i fred Folk som kjefter på hverandre i gata I
Grusveier Asfalt overalt I
Gjør hva du vil, bare ikke kjør av veien Skilt med forbud og varsel om bøtelegging overalt I

Meget subjektivt her altså, men jeg tør minne om at dette er min blogg.

En utvidet analyse tar med i betraktningen at maskinlæring ikke var en iboende egenskap ved England, men ved skolen som fant sted i Reading akkurat i år. I fjor fant den for eksempel sted i Lund i Sverige, og kunne følgelig sikkert ha funnet sted på Island.

Stryker poenget til England og ønsker dem lykke til utenfor EU.

Duuuuu

Kan vi flytte til Island?

Ponnien sier ja.

Raven sier ja.

Og jeg har lært

så basert på det kan jeg si how to optimize any situation: Move farther away from people, the consequences of climate change and political turmoil. Jeg tuller altså ikke.

Nydelig album jeg gjerne vil anbefale:

Årsak har forresten noe med naturvitenskap og egenskaper å gjøre, mens grunn er etisk eller juridisk forankret. Skubaresidet.

Jeg er opptatt med git, okei?

F-roads

Hoho, halloo. Nå skal jeg legge i vei om Island i hui og hast, for jeg er fremdeles nyforelsket og euforisk. 

Jeg lurer på om ikke kanskje alle nordmenn som har en bitteliten kjærleik for terrengkjøring har et iboende ønske om å dra til Island, føle på norrønheten sin og kjøre i aske, over elver og mellom steiner. Men så er det jo dyrt da – en skikkelig grovis av en bil koster nesten 20.000 kr på ei uke, og det er faktisk like mye som fire kopper kaffe på Statoil OG fire shellboller hver uke, i et helt år. Det er dritmye.

Men ja, så møter man kanskje noen (i mitt tilfelle han sjitsekken på bildet over), som også har kjempelyst til å gjøre det, og kan gå med på å sove sånn

og spise frokost sånn

og plutselig ende opp i en

og da er det bare å kjøre på.

På éi uke ble det altså litt over 2300 km. Det ble 5 netter i telt, éi i Ferðalag-hytte og ei på gjestgiveri. Sistnevnte får et eget avsnitt. Men først:

F-veiene

aka “Det man egentlig kommer for”.

Island slår meg som et land der folk ankom, rigget seg til og tenkte “her skal vi ha det fint.” – og sånn ble det. De har sjarmerende hus med tak i flotte farger. De har god mat fra alle verdens hjørner, for hvis de ikke lager det sjøl, så får de noen andre til å sende det. De har overdimensjonerte bilveier og gratis parkering med massevis av plass. Du kan bare kjøre hvor du vil, parkere uten noe pes og så gjøre det du hadde lyst til å gjøre.

Det er bare… fint. og avslappet, og folk er skikkelig hyggelige, men ikke pågående. Et slags ekstra avslappet nordmann, kanskje.

Men ja, F-veiene. Tingen er at du IKKE har lov til å kjøre off-road i Island, men det går så fint så, for det går veier til hver minste lille fislekrok, særlig i nasjonalparkene. De offentlige grus-/aske-/terrengveiene begynner med en F, og så har de et nummer. Og de fører frem til vulkaner, isbreer og det som verre er.

Bildet over er tatt på vei inn til en vei som visst er så heftig at du kan dø av rein heft når du kjører der – bare se hva DangerousRoads skriver –

Jess, Askja. Det betyr vel bare “aska”, altså “asken”, nærmere bestemt den som ligger igjen etter den store vulkanen

og veien gikk helt fint å kjøre på altså. F-veiene er stort sett ikke åpne hvis det ikke er mulig å komme seg frem. Men. Det er nok av ting man kan gjøre feil.

For eksempel han løken som stod i elva der oppe hadde kjørt for raskt. Kjører man rask i vann, så skaper man en bølge foran bilen, og den bølgen har ikke noe annet sted å gjøre av seg enn over panseret, altså retth inn i motorens luftinntak. Vann er ikke luft, så motoren dævver og kommer ikke i gang igjen, og så står man der med strømmen mot seg og vann opp til vinduet. Udigg.

Dog er det vanskelig å klare å holde farten nede når man kjenner de polerte steinene gli vekk under dekkene og man bare tenker

æ vil ikke bli ståanes i ei elv!!1!

Andre steder man heller ikke vil bli stående, er i vulkaner. For vulkaner lukter ikke tøft. De lukter spy, råtne egg og nachspiel. Nøff said.

Hade, Askja.

Hot springs

PROBLEMET er at det står om dem på internett, så selv om du finner en som du tenker er uhorvelig godt gjemt, så er det en viss fare for at andre og finner den, enten samtidig eller tre sekunder senere.

Så find your hotspring på hotpoticeland.com, gjør deg ferdig og kom deg videre.

På tide å nevne den ene natta i gjestehus. Aw ma gad.

Skálanes mountain lodge

Ytterst på østkysten ligger denne perlen av et paradis i det grønne, lilla og blå.

De har en egen ternestamme som kommer hit fra Afrika eller hvavetjeg om sommeren for å oppdra kidsa sine, en andedam med masse dun og nebb, stier og broer man kan løpe på

og så klart en grusvei med tre elvekrysninger for å i det hele tatt komme seg til hytta.

Skal du til Island, så spørs det om du ikke skal hit altså.

Aner ikke om man kan booke direkte hos dem, men du kan få 15$ avslag hvis du gjør det via Booking.com

Flere morsomme ting vi hadde flaks nok til å bare snuble over var

Flatey

Ja, flat øy altså. Dette er et litt morsomt konsept;

Man kjøper:

  • En bilbillett
  • To halve personbilletter

For på den flate Ø er det ikke tillatt å kjøre bil.

bare tørke fisk, og stjele dun fra reder. (tuller ikke)

Så du kan hoppe av ferga når den stopper på Flatey, do your thing

og når du har fått nok av føkkings idyll og sørlandet i øy-zip format, så kan du ta neste ferge og finne bilen din just på kaia.

Sykt bra konsept. Apropos det, her kommer et annet sykt bra konsept

Løping

Digg det eller ei – løping er den sporten som er lettest å ta med seg. Man kan gjøre det overalt, men det var kanskje ekstra enkelt på Island – the trail running paradise, eller hva vet jeg. Som vanlig når det skal ferieløpes, ble det pakket en liten sekk, camelback, bukse, skjorte, løpe-BH, sokker som ikke gir gnagsår samt løpesko – denne gangen terrengsko.

wohohoo

og så er det bare å tørke stæsjet imens man spiser kjeks før man kjører videre

vaske seg litt i elva, and boom! Like nothing ever happened.

Apropos løpe – nå må jeg løpe. Serr, ta deg en tur til Island. Jeg vet du vil.

Tenk litt over at vi må slutte å være så skjøre i meningene våre. Jeg vet du vil.

Husk å tøye sånn at knærne ikke begynner å murre.

Husk å tenke over hvorfor du mener det du mener, sånn at du ikke blir en sånn som man respekterer fordi noe annet blir for slitsomt.