Om det mindre fotogene

Ja, for hva er egentlig vakkert?

HÆ?!

Eksempel på noe jeg synes er vakkert men som er uhorvelig lite fotogent: CERN. Jeg lærte her om uken at kantonen Geneve i Sveits ga CERN penger for å jazze opp bygningene som vender mot veien litt, for det ser.altså.så.nitrasig.ut der.

Har jeg bilde av det? Nei. Men da jeg gikk meg rundt i vill på

fant jeg et skilt, som jeg beholdt. Se figur 1. Dette skiltet befinner seg nå, hvilket jeg ikke kan ta æra for, på UiB, se figur 2. Æra har julenissen.

figur 1

figur 2

Andre ting som ikke er vakkert: tilstanden i verden. Det går rett og slett veldig dårlig. Ikke med meg personlig eller med mine venner, men globalt sett og med befolkningen. Carl I. Hagen skal kanskje inn i nobelkomiteen (kan vi ikke heller hedre ham ved å oppkalle en vei etter ham? Eventuelt en park eller en hage), sannsynligvis for å gi Trump fredsprisen, for å ha utnevnt en hovedstad og sett skikkelig stygt på både Putin og Kim Joule Oomph. Og ignorert ei dame

ågurimalla, jeg får så frysninger av å se på den videoen. Det er bare så mye der. Så. Mye.

Uansett. Plasten vi har i omløp går, viser det seg, i omløp, og omløpet inneholder, viser det seg, havet, så havet blir, viser det seg, fult av plast. Who’d a thunk it.

Vi drikker vann, vannet inneholder mikroplast, mikroplasten er, viser det seg, ikke organisk, men kan finne på å feste til seg, viser det seg, metaller og annet som, viser det seg, ikke er bra for kroppen vår. Faktisk kan det finne på å, viser det seg, forårsake alt fra hormonell ubalanse til kreft. Hos oss, altså. Ikke hos havet. Dette er ikke trist fordi det er synd på havet

ja okei, litt trist. Men empati er bare en av mange kjemiske prosesser i hjernen som følger av evolusjon fordi det gagne(t/r) oss. “synd på” finnes ikke.

vi går tur, skriver doktorgrader, står på ski når det endelig snør, og jeg øver meg på å tenkeeee (hold deg fast) mindre. Fordi!

Fordi.

vi får det kjipere jo mer vi tenker etter. Sier psykologer, adferdsstudier og, quite frankly, sunn fornuft.

For hvis vi tenker over det, så går det jo uhorvelig dårlig og verre skal det bli, og uansett om det blir bedre, har vi funnet ut

at

ting ikke gir mening.

God førjulstid da ❤

Advertisements

Party like there’s no new physics

Det har skjedd så uhorvelig mye siden sist, men grunnen til at jeg endelig tar bladet fra munnen er så klart noe tidløst og tullete jeg har på hjertet. Dog, først litt viktige lokalnyheter

why do bad things happen to good people, liksom.

 

Men ja, det er ikke det eneste vi sliter med i Bærgen

Men ja, vi løper. I regnet. Og vi regner i regnet. #livetsomfysiker.

Så, det jeg egentlig kom for. Feel free to leave.

Se for deg en sfære i et D-dimensjonalt rom. Jo, bare gjør det, du vil ikke angre.

Ikke gi opp, kom igjen. I 1 dimensjon er det .. eeeeh, samma det. I 2 dimensjoner er det en sirkel (runding). I 3 dimensjoner er det en sånn kule som vi er vant med (klinkekuler, fotballer,…). I 4 dimensjoner aner jeg ikke, men det er jo det vi har matematikk til. Så, neste steg:

Spør deg selv: Hvor stor andel av volumet til sfæren ligger helt, helt ytterst i et bittelite skall? 

Kom igjen. Kule, skall. Dette går bra. Se for deg et kinderegg.

Unrelated: den hvite sjokoladen inni skal forestille det hvite i egget, og den gule plasgreia er plommen.

Paraphrase with me: Hvor mye av kinderegg-volumet er sjokolade?

Vi kan si at tykkelsen til skallet er ε, som er bokstaven matematikere bruker når de skal snakke om bittesmå ting, men ikke har lyst til å si “bitte”. (← eksklusiv vits for lærde og språknerder)

Ok, så, i 3 dimensjoner, der du och jag bor, har vi en følelse av at det ytterste skallet står for særs små mengder av det totale volumet. Sant.

Men la oss gå matematisk til verks.

(jo. jo, det skal vi. kom sa)

Volumet til en kule i 3 dimensjoner er

4 delt på 3 ganger pi (3,14 sånn cirkus) ganger r ganger r ganger r.

Så volumet til en kule i D dimensjoner må være

UNNSKYLD JEG TULLA!

Djiis Louis, ro ned.

Svaret er ikke så vanskelig; det er et tall (something something, men sikkert ikke 4/3 pi) ganger r ganger r (repeat D times) ganger r,

altså det samme som vi gjorde i 3 dimensjoner, bare at vi bytter ut 3 med D, og så skriver vi en sånn K der for å gjøre det skummelt.

Så. Tykkelsen av skallet til en D-dimensjonal kule med radius r=1 er

såh, dette kan vi plotte for alle mulige verdier av D. Siden jeg vet at du ikke kommer til å gjøre det, har jeg gjort det for oss. Det er i det hele tatt helt nydelig å være i forhold med meg. Vil jeg ha en tom oppvaskmaskin, så tømmer jeg den. Vil jeg ha en støvfri gang, så støvsuger jeg den. Og vil jeg ha et plott over hvor stor andel av volumet til en D-dimensjonal sfære som befinner seg i det ytterste skallet, så plotter jeg det. Verre er det ikke.

OG SE PÅ DET DER DAAAaaaAAAA *veive*

Allerede i 20 dimensjoner (som ikke er veldig mange sammenliknet med hvor høyt vi kan telle), befinner mesteparten av volumet til en sfære seg i et tynt, tynt skall helt ytterst. 

Hvafaen, liksom.

Take home message: skaff deg kinderegg i så mange dimensjoner som mulig.

Hardangervidda Marathon Race Report

Om at bloggen™ har blitt sykt seriøs, ja? Åjada, her kryr det som du merker av Race Reports og annen hardhet. Denne gangen har vi ikke vært eXtreme, men xtreme,  og deltatt på et arrangement av

Jess. Du kan få nyte følgende race report (åh, jeg elsker det uttrykket. smak litt på det.) til en funky-fengende irriterende sang

Så er vi i gang! Det må dessverre innrømmes fra denne kant at den aktuelle konkurransen er den som har blitt ofret desidert færrest tanker i forkant, og faktisk ble null forberedelser foretatt. Vi skylder på jobb, jeg skylder på sliten-vil-egentlig-ikke, men dagen kom som dager stort sett gjør, og plutselig var det fredag og dagen før dagen.

Stemningsbilde

Jeg stakk innom Rema på vei hjem, kjøpte frokostkomponenter, laga rundstykker og forberedte løpsmat. Dobbel twix her, peanøttkubbe der, og camelbacker med sånn magisk pulver.

På lørdag morgen ringte vekkerklokka klokka 06:30, og by 06:50 satt vi i super-raven med nesa i retning Eidfjord. Race preparations gikk som smurt (vi har tross alt en del erfaring), så vi

  1. spiste
  2. drakk kaffe
  3. pratet om Hardangervidda

blant annet, men jeg føler dette er de relevante punktene.

Registreringen stenger klokka 10 for 25km-versjon (eller “HalvUltra” som det visst heter nordpå – referanse kan fremskaffes), og vi var der i god tid for å

se i feil retning og sånn.

Løpet starter i (Måbødalen? finnes det et sted som heter det? Hvis ja så var det der), så etter mer kaffe, kanskje litt fjas, diskusjoner om hvorvidt vi ikke var seriøse nok uten shorts, korte sokker og leggvarmere, samt en selfie

lokaliserte vi bussen innen 11:15 og kom oss til start. De tre kvarterene til start var lange og kalde, men det er utrolig hva som kan fjases vekk, og vi fant en kalv å klappe på.

SÅh, etter noen velvalgte norwenglishe ord fra ei hyggelig dame med mikrofon gikk startsmellet og vi beina av gårde.

Det vil si, jeg sprang som jeg bruker, og sjitsekken min bare forsvant som en fis i en vindtunnell. Herregud da, menneske. Har du vondt?

Seriøst, jeg aner ikke hvor mannen ble av. Vitner kan bekrefte at jeg har gått fra ham opp bakker før, men han forsvant før måbøtrappene, og siden har ingen sett ham. Jeg jobbet meg opp i, ja okei, kanskje bittelitt under tempo, for jeg har en fot som er forbanna på meg etter – det er en helt annen historie.

Etter trappene kom myra

og etter kanskje 900 meter, hva vet jeg, med stigning var det lille jeg fikk av flytsti veldig velkomment. Myra bare drooo krefter ut av beina mine som altså ikke var alt de en gang har vært.

Løpet er en lang oppoverbakke, et “platå” som bare er en bakke med litt lavere stigningsprosent, og så

før man starter på nedstigningen har man anledning til å skifte sko hvis man vil – og noen her var veldig glade for den muligheten, for 1 kg gjørme om hver fot er 1 kg gjørme for mye.

Etter skoskiftet er det én ting som gjelder, og det er hard grusvei og asfalt helt til mål. Jeg tuller ikke. Det er nesten 10 km sammenhengende utforbakke på hardt underlag. Noen ble sur, andre fikk krampe – men alle barna var glade da de gikk i mål og fikk Cola.

En ting å legge merke til er at jeg kjørte nøyaktig samme bukse, sokker, løpesko, sekk og løpesteg som på Axtri. Nøyaktig. Mamma, jeg ønsker meg ny garderobe til jul.

 

sånn, nå har vi mobba meg litt, så da skal vi mobbe ham litt:

Unrrravelling the secrets of the universe one layer at a time

Hei.

Jeg har et nytt argument på lager. Jeg mener ikke at du skal adoptere det inn i listen over favorittargumenter – jeg mener at du skal erstatte alle argumenter og resonnementer med

Bare se på meg
*gestikulerer opp og ned langs kroppen sin*

har du sluttet med kaffe? Begynt med spinning? Lært deg å hekle? Fortell andre at de og må gjøre det! Fordiiii

bare se på meg.

Man blir totalt utslitt av maskinlæring,

bare se på meg.

Men ja, det har altså skjedd maskinlæring på Reading University i England. Hvordan skal jeg forklare dette…

read reading, write reading. 

speak: rid redding, rait riding. 

og nå er jeg hjemme igjen, klar for å fordøye inntrykk med lyshastighet, for ellers rekker jeg ikke alt.

En ting jeg har lært (som ikke maskinene kan lære) er at man blir mer sliten av 12 timer

enn like mange timer

og at en pause med

ikke funker like bra som en pause med

.

Men ja.  Her om dagen venta jeg på en Skype call, og jeg er redd jeg er i mindretall med min meget standhaftige holdning at

Pünktlichkeit ist die Höfligkeit der Könige

for ja. jeg ventet

men uansett, jeg fikk tid til å lage en tabell over uka på Island vs uka i England – disse to øyene som ikke engang befinner seg så langt fra hverandre, men dog ga VILT forskjellige opplevelser. La oss starte.

Island England Poeng til
Tomhet I
Skyr Frityr I
Hilux Tog I
Telt Maskinlæring E
Få mennesker Mange mennesker I
Glade mennesker som helst vil være i fred Folk som kjefter på hverandre i gata I
Grusveier Asfalt overalt I
Gjør hva du vil, bare ikke kjør av veien Skilt med forbud og varsel om bøtelegging overalt I

Meget subjektivt her altså, men jeg tør minne om at dette er min blogg.

En utvidet analyse tar med i betraktningen at maskinlæring ikke var en iboende egenskap ved England, men ved skolen som fant sted i Reading akkurat i år. I fjor fant den for eksempel sted i Lund i Sverige, og kunne følgelig sikkert ha funnet sted på Island.

Stryker poenget til England og ønsker dem lykke til utenfor EU.

Duuuuu

Kan vi flytte til Island?

Ponnien sier ja.

Raven sier ja.

Og jeg har lært

så basert på det kan jeg si how to optimize any situation: Move farther away from people, the consequences of climate change and political turmoil. Jeg tuller altså ikke.

Nydelig album jeg gjerne vil anbefale:

Årsak har forresten noe med naturvitenskap og egenskaper å gjøre, mens grunn er etisk eller juridisk forankret. Skubaresidet.

Jeg er opptatt med git, okei?

F-roads

Hoho, halloo. Nå skal jeg legge i vei om Island i hui og hast, for jeg er fremdeles nyforelsket og euforisk. 

Jeg lurer på om ikke kanskje alle nordmenn som har en bitteliten kjærleik for terrengkjøring har et iboende ønske om å dra til Island, føle på norrønheten sin og kjøre i aske, over elver og mellom steiner. Men så er det jo dyrt da – en skikkelig grovis av en bil koster nesten 20.000 kr på ei uke, og det er faktisk like mye som fire kopper kaffe på Statoil OG fire shellboller hver uke, i et helt år. Det er dritmye.

Men ja, så møter man kanskje noen (i mitt tilfelle han sjitsekken på bildet over), som også har kjempelyst til å gjøre det, og kan gå med på å sove sånn

og spise frokost sånn

og plutselig ende opp i en

og da er det bare å kjøre på.

På éi uke ble det altså litt over 2300 km. Det ble 5 netter i telt, éi i Ferðalag-hytte og ei på gjestgiveri. Sistnevnte får et eget avsnitt. Men først:

F-veiene

aka “Det man egentlig kommer for”.

Island slår meg som et land der folk ankom, rigget seg til og tenkte “her skal vi ha det fint.” – og sånn ble det. De har sjarmerende hus med tak i flotte farger. De har god mat fra alle verdens hjørner, for hvis de ikke lager det sjøl, så får de noen andre til å sende det. De har overdimensjonerte bilveier og gratis parkering med massevis av plass. Du kan bare kjøre hvor du vil, parkere uten noe pes og så gjøre det du hadde lyst til å gjøre.

Det er bare… fint. og avslappet, og folk er skikkelig hyggelige, men ikke pågående. Et slags ekstra avslappet nordmann, kanskje.

Men ja, F-veiene. Tingen er at du IKKE har lov til å kjøre off-road i Island, men det går så fint så, for det går veier til hver minste lille fislekrok, særlig i nasjonalparkene. De offentlige grus-/aske-/terrengveiene begynner med en F, og så har de et nummer. Og de fører frem til vulkaner, isbreer og det som verre er.

Bildet over er tatt på vei inn til en vei som visst er så heftig at du kan dø av rein heft når du kjører der – bare se hva DangerousRoads skriver –

Jess, Askja. Det betyr vel bare “aska”, altså “asken”, nærmere bestemt den som ligger igjen etter den store vulkanen

og veien gikk helt fint å kjøre på altså. F-veiene er stort sett ikke åpne hvis det ikke er mulig å komme seg frem. Men. Det er nok av ting man kan gjøre feil.

For eksempel han løken som stod i elva der oppe hadde kjørt for raskt. Kjører man rask i vann, så skaper man en bølge foran bilen, og den bølgen har ikke noe annet sted å gjøre av seg enn over panseret, altså retth inn i motorens luftinntak. Vann er ikke luft, så motoren dævver og kommer ikke i gang igjen, og så står man der med strømmen mot seg og vann opp til vinduet. Udigg.

Dog er det vanskelig å klare å holde farten nede når man kjenner de polerte steinene gli vekk under dekkene og man bare tenker

æ vil ikke bli ståanes i ei elv!!1!

Andre steder man heller ikke vil bli stående, er i vulkaner. For vulkaner lukter ikke tøft. De lukter spy, råtne egg og nachspiel. Nøff said.

Hade, Askja.

Hot springs

PROBLEMET er at det står om dem på internett, så selv om du finner en som du tenker er uhorvelig godt gjemt, så er det en viss fare for at andre og finner den, enten samtidig eller tre sekunder senere.

Så find your hotspring på hotpoticeland.com, gjør deg ferdig og kom deg videre.

På tide å nevne den ene natta i gjestehus. Aw ma gad.

Skálanes mountain lodge

Ytterst på østkysten ligger denne perlen av et paradis i det grønne, lilla og blå.

De har en egen ternestamme som kommer hit fra Afrika eller hvavetjeg om sommeren for å oppdra kidsa sine, en andedam med masse dun og nebb, stier og broer man kan løpe på

og så klart en grusvei med tre elvekrysninger for å i det hele tatt komme seg til hytta.

Skal du til Island, så spørs det om du ikke skal hit altså.

Aner ikke om man kan booke direkte hos dem, men du kan få 15$ avslag hvis du gjør det via Booking.com

Flere morsomme ting vi hadde flaks nok til å bare snuble over var

Flatey

Ja, flat øy altså. Dette er et litt morsomt konsept;

Man kjøper:

  • En bilbillett
  • To halve personbilletter

For på den flate Ø er det ikke tillatt å kjøre bil.

bare tørke fisk, og stjele dun fra reder. (tuller ikke)

Så du kan hoppe av ferga når den stopper på Flatey, do your thing

og når du har fått nok av føkkings idyll og sørlandet i øy-zip format, så kan du ta neste ferge og finne bilen din just på kaia.

Sykt bra konsept. Apropos det, her kommer et annet sykt bra konsept

Løping

Digg det eller ei – løping er den sporten som er lettest å ta med seg. Man kan gjøre det overalt, men det var kanskje ekstra enkelt på Island – the trail running paradise, eller hva vet jeg. Som vanlig når det skal ferieløpes, ble det pakket en liten sekk, camelback, bukse, skjorte, løpe-BH, sokker som ikke gir gnagsår samt løpesko – denne gangen terrengsko.

wohohoo

og så er det bare å tørke stæsjet imens man spiser kjeks før man kjører videre

vaske seg litt i elva, and boom! Like nothing ever happened.

Apropos løpe – nå må jeg løpe. Serr, ta deg en tur til Island. Jeg vet du vil.

Tenk litt over at vi må slutte å være så skjøre i meningene våre. Jeg vet du vil.

Husk å tøye sånn at knærne ikke begynner å murre.

Husk å tenke over hvorfor du mener det du mener, sånn at du ikke blir en sånn som man respekterer fordi noe annet blir for slitsomt.

One flew east, one flew west

and ingenting is over før it’s o.v.e.r.

and uansett how godt it føles in the start

if you do things riktig, så kommer du

garantert, true like glue, til et punkt der det er så vondt at the only thing that keeps you going er tanken på hva du skal spise når det er over.

Please note at dette ikke er a picture of the hjorteburger, for rundstykke på fanget på kaia ved sjøen in many ways er tusen ganger better than whatever en restaurant kan put on your tallerk.

Forresten. Jeg vil gjerne få anbefale alle sammen, store og små, å ta et Coursera-kurs iiiiiiii

maskinlæring.

For koding er fremtiden.

og gøy.

and a fine thing å gjøre når lårene er slitne,

and the feet are cold

og I am as always not ute etter å give the wrong impression her, men the only thing vi egentlig gjorde i helga var

å spise.

and the American tourists på the touristhytte var bare så fantastisk søte, but after to timer var det nok, a nøff is a nøff som jeg bruker å si, så vi drar hjem og er sykt klare for neste gang. For hver gang er dødsbra, bortsett fra når det ikke er bra, men da er det vondt og vondt er deilig, sant, for det er også en følelse som er klin umulig å ignorere, og det er vel egentlig bare dét vi er ute etter, sånn i den store sammenhengen.