Scumbag brain, eller: Mitt liv som fysiker.

En vakker torsdag da jeg var 15 år gammel, var jeg på biblioteket på Frydenlund videregående skole og browset bøker. Jeg landet på en bok som het E=mc², en biografi, eller noe i den duren, og lånte den. Før det hadde jeg ikke vært noe sånn veldig begeistret for matematikk, og selv om jeg hadde hoppet over en klasse, var naturvitenskapelige fag det jeg hadde slitt mest med på ungdomsskolen.

Boka jeg hadde lånt handlet om hvordan masse og energi er to sider av samme sak, hvorfor det er akkurat lyshastigheten (altså c) som forbinder dem, og  hvorfor lyshastigheten er den øvre fartsgrensen i universet. Jeg ble så klart veldig fascinert, men mest av alt tenkte jeg går det an å VITE slikt?, og når folk spør meg hva det var som gjorde at jeg endte opp med å studere fysikk, bruker jeg å svare at det var akkurat denne opplevelsen.

Etter det tok jeg matematikk og fysikk fordypning på VGS, og søkte meg inn på NTNU. På NTNU tok jeg først en bachelor i fysikk (studiet heter BFY), før jeg fortsatte på masteren jeg holder på å avslutte nå. Det har ikke vært enkelt. Faktisk har jeg møtt meg selv i døra oftere enn hva som kanskje muligens er bra for meg, og jeg har stilt meg selv spørsmålet er jeg for dum for å leve? veldig ofte. Det verste er at jeg virkelig har ment det, minst tre av fire ganger.

Jeg har alltid vært streng med meg selv, og temmelig ambisiøs. Mamma synes jeg er litt i overkant streng, og kritikken (slash velmente råd) jeg oftest får av mine medmennesker er “verdien din måles ikke i prestasjoner”.
Uansett, jeg var fast bestemt på å ta en doktorgrad i fysikk, og skjønne hele forbanna universet, tid, kausalitet, kosmos, elementærpartikler og jevnt over alt som ikke løper fort nok.

Så jada, helt frem til fjerdeåret mitt, som jeg tilbrakte i Valencia, var jeg hellig overbevist om at en PhD måtte være veien å gå.

… meen så ombestemte jeg meg. Jeg ble nok utsatt for en spontanmodning, hva vet jeg. To ting skjedde:

1) Jeg innså at jeg enten måtte være veldig mye mer intelligent enn hva jeg er, og avlyse mye av livet mitt for å komme lang som teoretisk fysiker, eller måtte ta til takke med å være en av mange som jobber hardt, for å ende opp med å ikke gjøre store forskjellen.
2) Jeg begynte å lure på hvorfor i allverden jeg brukte så mye tid og energi på noe som ikke ga meg muligheten til å bruke 80% av verdiene mine; jeg kan IT, noen par språk, liker å jobbe med folk, bla bla bla

… jeg liker å si at det var pkt 2 som fikk meg til å tenke på å gjøre andre ting enn teoretisk fysikk.  På begynnelsen av femteåret mitt fikk jeg tilbud om en PhD innen seismikk (altså sende bølger ned mot havbunnen, og utvikle måter å tolke bølgene som kommer tilbake), og det var det som fikk øynene mine opp for å gjøre noe heeelt annet, men å fortsette å bruke fysikk-skillsa mine likevel

Science is not a body of knowledge. It’s a way of thinking.

Dessuten hadde jeg veldig lyst til å begynne å gjøre noe bærekraftig, og faktisk bidra litt.

Hva er den største utfordringen menneskeheten sitter med for tiden?
Energi.  

Dét er det jeg vil bruke tida mi på fremover, og gjett om jeg skal! 😀 Jeg fikk jobb nå i høst, og er superlykkelig over hva jeg skal gjøre. Jeg skal bruke de neste par årene på å lære og gruble over hvordan vi kan fortsette å utvikle oss, på en bærekraftig måte. Til forskjell fra å gruble over subatomære partikler og stjerner føles dette faktisk skikkelig bidragsytende ^^,

Meen selvkritisk (nei, la oss heller kalle det reflekterende; det høres mye mer dydig ut) som jeg er, gjenstår punkt 1… Er jeg litt for dum for å bli teoretisk fysiker på heltid? Ja, det vil jeg faktisk tro.

Jeg mener bastant at alle og enhver som er født i den vestlige verden i dag, er i stand til å ta en mastergrad på NTNU, gitt nok tid, innstats og vilje.

 å ta bilde av pendelen i Realfagbygget idet  en pin faller er derimot ikke noe alle kan klare. 

Dog mener jeg også at det finnes en grense for hva man kan få til bare med innsats, og etter å ha møtt intellektet mitt i døra en og annen gang, tror jeg at jeg pirker på den grensen for min del. Jeg tror faktisk at jeg i løpet av det siste året har tatt borti ting innen kvantefeltteori som jeg ikke har intellekt til å begripe.

Om AT det er litt nedslående, ja? Ja. På en annen side er det fantastisk deilig 🙂 Jeg lærer meg selv å kjenne ved å finne ut hvor grensene mine går, oooog jeg vet at kosmos og menneskeheten har mer på lager enn hva lille jeg greier å forstå. Ting er større enn meg, og godt er det. [hardt å godta det når man er så selvherlig, ja]

Tidligere i vår var jeg på Niels Bohr Akademiet og gjorde 13 timer fysikk i 5 dager i strekk, altså mandag til fredag. På torsdags ettermiddag føltes tankene mine som sirup, jeg var ovebevist om at hjernen min består utelukkende av sukkerspinn, og at kvarker eksisterer for å plage meg.

Instituttet var dessuten heller tomt, gitt at det var seint på kvelden, og jeg begynte å vandre… jeg havnet inne i et auditorium som de bare har vedlikeholdt, ikke forandret, siden Bohr (ja, han med Bohr-radien), Dirac (Ja, han med Dirac-likningen), Heisenberg (ja, han med Heisenberg’s uncertainty relation), Ehrenfest (ja, han med Ehrenfest’s Theorem), Gordon (ja, han med Klein-Gordon-likningen), Bhabba (ja, han bak Bhabba scattering) og heele gjengen satt der og diskuterte fysikk.

så jeg felte en liten virtuell tåre, var så in awe som aldri før, følte respekten jeg har for alle oppdagelsene vitenskapsfolk har gjort igjennom tidene  kroppen heftigere enn noen gang før,  og så snudde jeg meg mot auditoriet og sa

thank you, gentlemen, for letting me join. But I’m afraid I can’t help you.

Advertisements

2 thoughts on “Scumbag brain, eller: Mitt liv som fysiker.

  1. Nå har jeg skumma gjennom dette innlegget, og gleder meg til jeg har god tid så jeg kan lese det nøye, for du skriver så mye om AKKURAT de tingene jeg tenker på om dagen. Jeg har aldri følt meg mindre intelligent, har aldri følt meg mer ubrukelig, og har aldri vært så usikker på framtida som nå. Og jeg er bare sisteåret på bachelor i fysikk ved UiO. Jeg tar meg selv i å hate det nå, og i en hel måned har jeg bare villet gjøre alt annet enn skole. Jeg må bare satse på at det går over.

    • med overhengende risiko for å høres ut som jeg snakker om å løpe 15 km på mølla: Det kjennes helt jævlig nå, men du vil vokse på det. Selv om hjernen føles som sirup og det føles som alt man presser inn faller ut før neste dag, er matematikk og fysikk øvelse i abstrakt tankegang. Carl Sagan sa det best: Science is not a body of knowledge, it's a way of thinking. Selv om jeg "ga opp" etter en master i fysikk var mine fem år med fysikk som elsker vært avgjørende for hvordan jeg oppfatter verden og løser problemer. (og: en kvinnelig fysiker får jobb som hva.som.helst. 🙂 ) Stå på, og send meg for svingende en e-post hvis det butter imot eller du vil smalltalke om fysikk! *klem*

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s