Topic: Triggerhappy Norwegian scientist determines quantum numbers with absolute certainty using deep neural network

Det er den éne enden av skalaen, kan du si. På den andre enden bruker pylinten min 100% CPU – begge deler kan jeg være stolt av.

Jeg kan og være stolt av å ha revet tapet selv. Nok om det. Jeg holder fremdeles på, men tar altså nå en bloggepause. Pause fra oppussingen, som er en pause fra trening, for jeg har vært en liten tur på et sykehus i Tüskland – og  rett over i rehabilitering. Og sola skinte (skein?) og jeg fikk lov til å sykle, men

Føkk dette.

Litt sånn føkk alt – det er jeg ikke stolt av. Men jeg har da et solid støtteapparat rundt meg, det kom meg til unsetning, og fikk meg til å se det vakre i sykler, vindmøller (ok, vindmøller har alltid vært noe av det vakreste som finnes*) og sånne sykler som man sitter veldig rakrygget på

vakkert, vakkert, vakkert.

Tilbake til stoltheten:  Jeg kan ikke være stolt av å ha løpt maraton, for jeg blogget ikke om det. Men her kjøme da. Første trail marathon ultra eXtreme eXperience Faeroe Island edition feat Salomon, nå også på bloggen™. Selv om jeg har mest lyst til å rante om autoencodere. Men jeg gjør det for dere.

Så. Vi meldte oss på trail marathon yo på Færøyene, og man kunne ikke melde seg på uten å delta på hele “festivalen”

litt harry, men okei.

Totalt småforelska i Island var tanken noe sånn som “Færøyene er sikkert en miniversjon av Island, men hva kan man gjøre der? Ingen F-roads, liksom”. Svaret er, kan jeg fortelle i ettertid: Man kan gjøre alt som er trivelig. Se på sauer, måpe av naturen, løpe rundt, padle, svømme, møte SINNSYKT TRIVELIGE MENNESKER: Altså: Vi landet, satte oss inn i en drosje, og sjåføren bare la i vei på rart norsk-dansk-norrønt om øya, spurte om det var greit for oss å kjøre den fine veien over fjellet i stedet for tunellen (til fastpris), viste oss øyas eneste fengsel og forklarte at alle øyas åtte (8) kriminelle satt i bur, så ingen trengte å låse døra.

Derfra ble det bare triveligere

Dette var på kilometer… 10? De lokale speiderne stod der med bananer, epler, heiarop og klemmer.

Ikke tenk så mye på den tåka, for regelen på færøyene er: Hvis du ikke liker været, vent en time, hvis du ikke liker terrenget, løp noen kilometer.

BOOM.

Jeg hadde aldri løpt 42 km før, og strategien var å ta det skikkelig rolig, spise hver halvtime og nyte utsikta.

Det var ikke så veldig vanskelig. Jeg merker at jeg kanskje skulle ha skrevet denne posten for to måneder siden, for det eneste jeg husker nå, er

og at vi plukket sykt masse folk

og havnet i topp 10, sammen med masse Salomon pros. Ikke for å skryte, men hallo, vi eier.

Færøyene eier.

Og når folk spør hvor lang tid jeg brukte og jeg svarer “ehhh… åtte timer?” så tror de at jeg kom sist i mål, men sannheten er at Inga of that morning

ikke ante at

bare kom til å bety

  • KJÆRLEIK
  • sau
  • mose
  • bekk
  • steinrøys
  • gjørme
  • glede
  • endorfiner
  • gulrotkake

Nå har jeg ikke rare erfaringen med lange løp, og jeg er helt totalt overbevist om at jeg hadde dævva av f.eks. Oslo maraton, men det var utrolig distraherende for lillehjerna å løpe i så vilt og vakkert terreng, og det eneste jeg tenker på om dagen (bortsett fra autoencodere, oppussing, rehabilitering og en liten doktorgrad som skal inn om noen måneder) er hvor jeg kan løpe maraton på ei fjelløy igjen.

Så ja, god helg, og pris deg lykkelig over at foten din fungerer.

*vindmøller er stort sett helt tause, de tar vind, som finnes overalt og er gratis, og gjør strøm av det. De er estetiske som fy, høyreiste og vakre, og monumenter for ingeniørbragder og ren energi. Intet mindre, og jeg vil ikke høre et knyst fra folk som tror det er farlig at det står vindmøller midt på ei eller annen vidde.

Jeg forventer forresten at jeg mistet noen par følgere på de to siste postene.

Peace 0ut ❤

Advertisements

You can get back the type-ahead find in Nautilus on Ubuntu versions > 18, but not without external dependencies. Do as følger

sudo add-apt-repository ppa:lubomir-brindza/nautilus-typeahead
(enter)

sudo apt dist-upgrade

Restart Nautilus, et voila.

Ja, jeg skal skrive om maraton på Fjærøyene snart, men akkurat nå virket dette litt mer urgente.

 

numpy.dtype size changed, may indicate binary incompatibility

$ import  numpy

$ numpy.__file__

cd to that place

open __init__.py

Add the following lines below all the import statements (such as import warnings)

warnings.filterwarnings(“ignore”, message=”numpy.dtype size changed”)
warnings.filterwarnings(“ignore”, message=”numpy.ufunc size changed”)
warnings.filterwarnings(“ignore”, message=”numpy.ndarray size changed”)

(These were actually in there up until version 1.14.5?, but they were removed in 1.15.0. I’m sure people had their reasons, but the warnings are benign and, well, if you keep in mind that you did this, you’ll know where to look in case of confusing bugs)

et voilá, numpy is remains quiet when importing pandas, scipy, plotly etc.

My pleasure :-}

EIGER ULTRA

Haha, neida. Men jeg vil tro at det dytta meg opp litt på google-søk derom.

Uansett. Hvis du har lyst til å løpe rundt i los Alpos, så sitter du kanskje der og googler “alps running vacation” ellerno, og så snubler du innom runthealps eller liknende sider, og finner ut at prislappen for en løpetur fort er 20.000 kr per pers, og inkluderer:

  • et kart
  • overnatting underveis
  • bagasjetransport
  • lykkeønskninger fra lokale guider

og først tenker man “ja nei det er sikkert best å overlate så komplisert organisering til noen som er kjent i området og så viare”, og tar dermed, som så ofte ellers, feil.

TILLAT MEG å beretta om vår 6-dagers 120km 6500 høydemeter løpetur, meget egenorganisert, meget billigere enn 20.000nok, meget null stress og meget tok-ei-helg-å-planlegge. TIllat meg dessuten å formulere den som en e-post til noen som vil selge Sjitsekken og meg en alpeløpetur til 40.000nok til sammen, ikke inkludert transport.

Kjære Gregor! han heter Gregor i mitt hode.

Tusen takk for tilbudet! Jeg sier ikke at jeg likte tilbudet, og er følgelig ikke uærlig, men høflig. 

Heldigvis gikk det helt fint uten deres hjelp, også denne gang. Vi dristet oss så langt som å lage en grov skisse over hvor vi ville løpe, og så bestille fem overnattinger på forhånd. Det viste seg at prisene i området varierer lite fra prisene dere tilbyr. :O say waaaaat

Vi fløy til Zurich og tok et av de hysterisk frekvente togene via Bern til Interlaken. Togprisene i landet deres er stive, det skal dere ha, men til gjengjeld er dere pinlig presise, så la gå. I interlaken handlet vi ca 2kg snop (Kägi Fret, fiken, chips, rare sukker-havre-sesam-greier, osv.), før vi tok toget til Grindelwald. Alt dette hadde vi vært nødt til å gjøre selv uansett, så jeg tror ikke Gregor er veldig imponert ennå. Men bare vent.

Togbilletten til Grindelwald kjøpte vi på stedet, og her begynner eventyret!

Vel fremme i Grindelwald var det ingen som møtte oss 😦 Vi måtte 1) kjøpe kart og 2) finne hotellet helt alene. Nå tror Gregor at jeg angret meg, og får ståltrua på forretningsmodellen sin.

Heldigvis fant vi hotellet, Grindelwald er ganske oversiktlig, og innehaverne til Hotel Gletscherblick er altså bare det søteste<3 og mest hjelpsomme du kan forestille deg. De bare “der kan dere svømme, og si ifra hvis dere trenger billetter til noe. Bussen her er gratis”. Her får Gregor inntrykk av at vi ikke savnet ham. Og Gregor har rett. 

Neste dag stod vi opp, tog bussen til Schwartzwaldalp og løp faenmeg hele veien tilbake til Grindelwald! UTEN GUIDE! :O Og uten at noen hadde fortalt oss om veien! Her faller Gregor av stolen.

og jeg faller av steinen. Som er merket. For alt i Sveits er merket. Du kan ikke gå deg vill. Gåkke.

Etter løpeturen spiste vi pizza, så mer på kartet og planla neste dag. Her begynte vi virkelig å skjelve i buksene, for neste dag skulle vi sende bagasjen vår med toget. Nok et uorganisert element på den vågale turen vår. Vi er galene i halene. Her gnir Gregor seg i hendene, for han vet hvor vanskelig det er å sende bagasje med tog i Sveits.

Neida. Man må bare vite hvordan det funger. Okei, følg nøye med. For å sende bagasje for eksempel fra Grindelwald til Alpiglen, som vi skulle løpe til, må man (følg med her nå altså)

  1. Gå til togstasjonen
  2. Si til en person hvor bagasjen skal

Fikk du det med deg? Dette må du altså gjøre selv. Og så må du betale 6 CHF.

Her har vi Sjitsekken foran Berghaus Alpiglen med en enorm XXL-bag full av snop og drone og sokker og reservesko. Han ser på en lappe fra togselskapet. Spennende.

Vi brukte ca en time på å karre oss 1000meter rett opp til nydelige, vakre, perfekte Berghaus Alpiglen som forresten serverer verdens beste röschti, nok om det, og da vi kom frem var vi klare for kaffe

og tørre klær, og det var null stress, for på denne dagen, som alle andre, kom bagasjen frem før oss. Jeg kødder ikke. De togene, som klatrer opp fjellene på sine utrolig kule skinner,

bare føkkings teleporterer bagasje.

Tilbake til turen! Kjære Gregor, jeg vet at du er utrolig imponert over at vi klarte også denne delen av organiseringen selv, men hold deg fast nå.

Vi fant Eiger. Du vet, det enorme fjellet, vi fant det. Her er Gregor imponert, og vurderer å bare hyre meg inn som guide.

Vi fant også snøfelt og foss. Alle var enige om at det hadde vært en fin dag.

Fra Alpiglen utvidet vi spontant løpeturen til Männlichen, så vi klokket inn 23km før middag, som altså var röschti fra himmelen. Så leste vi bok, titta på utsikten, og spiste mer mat. Og litt til. Og så sov vi som gråsteiner i den vakre fjelluften. Her synes Gregor kanskje at jeg tar litt vel hardt i, gitt at ingen guide var der for å si at jeg var flink til å løpe, be meg droppe den spontane ruteendringen, eller gi meg nattasuss. 

Neste dag, kjære Gregor, gjentok vi suksessen med å pælme bagasjen på et forbipasserende tog, og så løp vi via Kleine Scheidegg og Wengernalp ned til Wengen.

Bla-bla-løpe-bla. Vi fikk et tips av en konduktør på Kleine Scheidegg togstasjon, som også digger å løpe, så det ble jammen stiløping hele veien. Flaks for dere, tenker Gregor. Du kan ikke forvente å finne løpeentusiastiske konduktører overalt, lille venn. 

Ok, Wengen. Middels ok hotell som altså ikke får en link. Men utsikta var bra. Etter at vi ommøblerte hotelrommet.

Så fortsatte vi til Mürren. Vi bare: sende bagasje, løpe. Bare det. Hadde sånne salomon-sekker med 2 liter camelback med vann på ryggen, to små flasker sportsdrikk fremme, snop i alle lommer, og det der kartet jeg nevnte at vi greide å source

Her tenker Gregor at med en guide hadde ikke kartlesing vært nødvendig. Men Gregor vet ikke at jeg syns det var greit med pause nå og da, for faen som den sjitsekken løper. Når han ikke leser kart.

Sånn ser det ut på vei ned til Mürren.

og sånn ser det ut på vei inn til Mürren. Alt er bare latterlig koselig og trivelig og fotogent. Og i Mürren sov vi på Hotel Bellevue som bare var sinnsykt koselig og hadde terasse der vi drakk kaffe og spiste kaaaaake, faen, alt her er så koselig. Og så løp vi mer spontan tur, til Gimmelwald and beyond. Opp på et fjell og ned igjen og bare, totalt kaos

her synes Gregor det ser ut som vi var veldig på Mürren-surren, og han har helt rett. Han tenker at det aldri hadde skjedd med en guide. Og han har helt rett. Det er det som er poenget.

Vi ble slitne i Mürren og, og tiden gikk så alt for fort, og dagen etterpå bestemte vi oss for å

jada, rydde litt. Men uansett, vi bestemte oss for å prøve oss på en likje topp, eller et pass, og jeg tror årets høyeste punkt ble funnet i følgende tåkeskille

på 2693 meter. Her humrer Gregor og sier at vi hadde løpt opp til minst 4000 meter hvis vi hadde hatt guide.

Og etterpå gikk det altså 2000 meter rett ned, for siste stopp på turen var Lauterbrunnen, som betyr bråkete brønn, og dette var egentlig endelig stopp for turen. Altså, slutten var egentlig nådd, fem dager var sprunget vekk, så å si

men siden vi altså var mutters alene og ingen brydde seg og vi kunne gjøre hva vi ville, ba vi den utrolig imøtekommende eieren av Hotel SIlberhorn om å få sjekke ut en time senere, og så, helt spontant her rister Gregor på hodet 

bestemte vi oss for å skvise inn en siste liten tur, fem minutter etter frokost på siste dagen, fra Lauterbrunnen, 8 km sørover inn i dalen, rett opp 1000 meter via Gimmelwald og Mürren (som vi kjente veldig godt etter surren) igjen, bort til Grütschalp og så gondolen ned til Lauterbrunnen. 15 bonuskilometer så å si, og bare lykke i sjela skal jeg fortelle deg.

I nevnte gondol møtte vi et amerikansk par som hadde sett oss løpe dagen før og var totally amazed. De var på sånn “do Europe”-reise som unge amerikanere liker å gjøre, og

Gal: “oh wow, Norway, I’d totally love to see Norway, I heard it’s so beautiful”

Moi: “Yeah, and there’s exceptionally nice weather there this year also”

Gal “Oreally? Isn’t it like really cold there?”

Moi: “Well, usually it is, but we do get nice summers. This summer is actually so bad that the farmers are struggling with the drought and have to put down their cows”

Gal: “I love cows”

Så ja. Vi sjekka ut av hotellet, peisa oss rett inn på toget med en is og en kaffe, og tre timer seinere var vi på flyplassen. Det gikk bra denne gangen og. Gregor tenker at det er et lite under i seg selv og at ikke alle kan ha så mye flaks.

Hilsen meg og Sjitsekken, som altså heter det fordi han løper fra meg.

Totalt brukte vi kanskje 10.000 kr på de utgiftene arrangører tar 40.000kr for. Profitt er greit, men altså, hvafaen. Betale for å løpe, ka blir det neste.

Almost the end.

Siden dette er min blogg og jeg kan skrive hva jeg vil, vil jeg gjerne få komme med en liten innskytelse i “Er det så varmt på grunn av klimaendringer?”-debatten:

Spørsmålet “Var det klimaendringer for 71 år siden og da?” gir like mye mening som “kommer dette tilfeldige tallet jeg akkurat trakk til å øke gjennomsnittet av alle tallene jeg trekker?”.

Alle trekningene påvirker gjennomsnittet. Du må se på alle tallene. Vi har slått værrekorder hvert år de siste ti årene.

Herrejemini.

The Earth spun through space.

For a while, beings lived on it. That was nice.

After a while, they all died.

That was OK, too.

Nei faen nå gjorde jeg det igjen.

ceci n’est pas un blog

Hei.

Det bor sytten søte små gris i et lite grisefjøs, og over flere måneder får de mat hver morgen klokken åtte. En av grisene har lyst til å bli fysiker, og han begynner å observere stort og smått. Etter å ha skjønt at sola går ned hver kveld og opp hver morgen, at steiner ruller nedover og epler faller ned fra trær, tar han observasjonene et hakk opp og tar selve eksistensen fatt.

Han observerer at mat kommer hver morgen klokka åtte, uansett vær. Han skjønner at matkomming er en av kosmos iboende egenskaper, og den 22. desember 1997 deler han innsikten med sine grisevenner.

Men så, neste morgen, kommer ingen mat. Den 23. desember 1997 dør alle grisene og blir julemat. Hva lærer dette grisene om kosmos?

Det lærer grisene at de ikke har skjønt en drit, og oss at vi bør bli veganere.

Haha, neida. Det lærer oss at enten skjønner vi årsakssammenhengene, eller så koser vi oss med å ha feil imens vi tror at vi har rett. Min favoritthobby, rett etter

 

I den forbindelse har jeg lært:

  • Vil du få et raskere grunntempo, må du trene på terskel [jeg aner ikke hva terskel er]. Du kan for eksempel trene 5×5 minutter på terskel [framleis: hakke peiling]. Dette funker for løping, sykling og svømming. [jeg vet hva svømming er.]

Apropos svømming. Det går bra. Samskipnaden i Bergen, tidligere kjent som SiB (studentsamskipnaden i Bergen, ja, samme mønster som SiO (Oslo), SiT (Trondheim), u get da pattern), nå kjent som sammen, stenger svømmehallen sin hele sommeren, fordi da er det endelig stille og fredelig der. Nok en grunn til å bo i Oslol en stund til.

Apropos Oslo. Vi bor på en liten koll, og her er det jammen fjongt, og vet du hva som finnes? Holmenkollen cykelklubb finnes – og de er veldig ærlige på at det viktigste for dem er å se bra ut. Altså, gå inn der og sjekk noen av bildene. Det er bare kostelig. :-}

Selv ble jeg litt stressa, tenkte at jeg helt klart bør utstrålere mer Italian når jeg sykler, så jeg susa RETT ned på butikken

mission accomplished.

Over til kvantemekanikk en tur. Hva vil det si at bølgefunksjonen kollapser?

Beklager, et steg tilbake. En partikkel med spinn=1 henfaller til to datterpartikler, hver med spinn=1/2, og Alice og Bob tar med datterpartiklene til hver sin ende av universet. Du vet hvor dette går, sant? Alice observerer spinnet til sin egen partikkel, og vet dermed hva spinnet til Bob sin partikkel må være, siden de to partiklene er quantum entangled <- wooooo (lager spøkelseslyder). Betyr det at informasjonen om spinn har reist tvers gjennom universet på et blunk?

Nei. Og en morsom måte å tenke på dette er

*trommevirvel*

som en Bayesianer. Ja, han som drev med sannsynlighet og statistikk. For vet du hva? Statistikk er faenmeg

  1. viktig
  2. spennende (denne overrasket meg litt, ja. men det er sant)

ok, bølgefunksjon.

her ser vi en sjitsekk som akkurat har fått juling av havets bølgefunksjon.

Idet Alice observerer spinnet til partikkelen sin, oppdaterer hun sin egen kunnskap om universet. Hun vet altså mer om universet, inkludert Bob sin partikkel, enn før hun gjorde målingen. Hvis det skal være noe paradoks eller imponerende hendelser involvert her, må hun formidle den oppdaterte kunnskapen til Bob på paradoksalt eller imponerende vis. For før Bob har fått vite om Alice sine målinger, har ingen informasjon blitt overført (på et blunk eller ei).

Bølgefunksjonskollaps kan ikke måles. Hvis du har en kvantemekanisk tilstand, gjør en måling på den, kollapser bølgefunksjonen (wooooo, mer spøkelseslyder) så kan ingen observasjon senere bekrefte at bølgefunksjonen har kollapset. Bølgefunksjonskollaps er altså noe ufysisk, og henger sammen med din egen informasjon om universet og hva du har grunn til å tro. Det er et gjennomført Bayesisk utsagn. Takk for denne gang.

Jeg vet at sikkert ca ingen skjønte noe av det der, og hvis feil det er avhenger av referansesystemet.

  • det er min feil hvis vi aksepterer at man ikke trenger å kunne noe om hvordan universet funker osv, for da er det mitt ansvar å forklare ting skikkelig og snakke sakte
  • det er alle andre sin feil hvis vi aksepterer at man burde gå inn for å skjønne hvordan universet funker og dessuten, de gangene man ikke skjønner noe, gå ut og informere seg inntil man skjønner.

Min feil, altså.

Men du, jeg må bare få anbefale ei bok. Eller, kanskje ikke ei hel bok så mye som et kapittel. Kapittel 7 i The Three-Body Problem av Cixin Liu. Jeg vet ikke om jeg hadde lest boka, men du kan prøve en måned gratis på Audible, laste ned boka, høre kapittel syv, si opp abonnementet og takke mæ seinar.

si takk.

Og du, det er ikke meningen å være nærgående eller ufin nå, men alt du opplever er bare trekninger fra universets underliggende sannsynlighetsfunksjon.

Just saying.

 

Vintern 2018, eller: Hvor Inga

Ja, sant det har vært stille. Det var for å bli kvitt noen lesere.

Jeg har bedrevet noen par ting siden sist.

  1. Stort sett har jeg lett etter partikler, her illustrert av fire fine fysikere

alle skal forestille yndlingspartikkelen sin, og to av dem er relevante for oss her nå, i første omgang. Fra venstre til høyre: ψ hopper vi galant over. Neste er χ (speak: kai) brukes ofte som symbolet for mørk materie eller nøytralino, mer om dette senere. De to neste er de to Higgs-bosonene vi fremdeles leter etter: A og H

pepah

og der er Inga.

2) Ski. Mye ski. Målet de siste tre månedene, bortsett fra å se forskjell på Higgser altså, har vært å finne fine overnattingsplasser med umiddelbar tilgang til skiløyper. Jeg nevner i fleng:

Liatoppen

Har du sett The Shining? Ja, litt sånn.

men ingen vet hvorfor! Frokosten er kurant, sengene er prima, det koster 490,- per natt, og langrennsløypene er

sånn. De har dessuten en kosekatt, peisestue, nok av sofaer og utsikt til et fjell LANGT der borte vest for vannskillet

og i løypene (som har høyre- og venstrespor) er det skilt ved alle kryss, og vi rakk ikke å gå alle milene man kan gå der

Terningkast tusen, bortsett fra at det var litt rart at det ikke.var.noen.andre.der.

Moving on:

Kvitfjell

For noe mannsjit, altså. Herregud, det hotellet suger. Og bakken er en bakke, ja, men det er jo ikke noe fjell der. Eller off-piste. Herregud.

Langrennsløypene var forsåvidt ok. men så ble det kaldt.

Maten på hotellet suger også, så vi gikk så langt som å finne ei pizzasjappe som ikke fantes på Google maps for å få slippe å spise på hotellet.

La så klart til pizzasjappa på maps da

ja, det var jeg som ville ha halvdelen med ananas. Sue me.

men nei, ikke gidd Kvitfjell.

Gidd, derimot

Eggedal Borgerstue

for der har de sånn:

og frokosten var bare kungelig og middagen helt nydelig, og jeg tror vi telte ti sofaer

og så fant vi et østis-fjell:

og hadde en veldig sjarmerende samtale med servitrisen, som sannsynligvis var datter på tunet

Madelein (garantert at hun heter Madelein): Vil dere ha en flaske vin?

Inga: En hel flaske blir litt mye, vi skal ut på ski etter middag (#snikskryt) Hva er husets vin?

Madelein: Njeei, vi har ikke noe husets. Men vi har en sånn pappkartong vi tar fra når folk bare vil ha glass.

Inga: Ja, det er den vi mener.

Mer Liatoppen

Jah, jeg holdt jo på å gløyme å si at det er bare 20 minutter å kjøre til Golsjuvet herfra

du tar deg meget godt ut i is, du.

men neste gang fikser du topptau.

Og TENK om jeg hadde visst om Liatoppen i fjor, da jeg tilbragte fysj-mange timer i ei traust campinghytte på golsfjellet og snakka med Ingvill om Nepal og den den sprø jævla turen som jeg fremdeles grubler over

hvordan jeg overlevde.

Ellers kan jeg anbefale Sjusjøen, Sognsvann og Maridalen. Men nok om tur.

3) Det der

Unntaket bekrefter regelen

som vi alle går rundt og bruker som et uttrykk for “jeg anerkjenner moteksempelet ditt, men mener fremdeles at regelen min er bra”

det bruker vi feil.

Opprinnelig ble det sagt

exceptio probat regulam in casibus non exceptis

og selv vi som ikke kan latin, ser at det er ei litta delsetning der som har blitt glemt i farta. Den med “casibus non exceptis”. Vilt oversatt fra latin av og for Inga, betyr setninga

Unntaket bekrefter regelen i de tilfellene som ikke er unntatt

Først brukt av Ciceros (romers politiker, taler, bedreviter og smarting) da han forsvarte Lucius Cornelius Balbus Maiors — neida, jeg vet at dere gir blanke.

Ok, la meg gi et eksempel: Søndagsåpen Bunnpris er et unntak som bekgrefter regelen, fordi hvis det ikke hadde vært en regel imot åpne butikker på søndager, hadde ikke søndagsåpne butikker vært en greie. De begrefter dermed regelen om at butikker egentlig ikke skal være åpne på søndag.

Én ting til, siden det blir så lenge til neste gang:

Helikopter.

Det ordet består ikke av heli- og -kopter, men av helico (altså helisk,  på folkelig: SNURR)

og -pter, av det greske ordet pterón, som betyr vinge, og angir “en som flyr”.

Ok, nok for i dag.

Hadeeee

PS. Kjæresten min er doktor. Såppass må det være.