Vintern 2018, eller: Hvor Inga

Ja, sant det har vært stille. Det var for å bli kvitt noen lesere.

Jeg har bedrevet noen par ting siden sist.

  1. Stort sett har jeg lett etter partikler, her illustrert av fire fine fysikere

alle skal forestille yndlingspartikkelen sin, og to av dem er relevante for oss her nå, i første omgang. Fra venstre til høyre: ψ hopper vi galant over. Neste er χ (speak: kai) brukes ofte som symbolet for mørk materie eller nøytralino, mer om dette senere. De to neste er de to Higgs-bosonene vi fremdeles leter etter: A og H

pepah

og der er Inga.

2) Ski. Mye ski. Målet de siste tre månedene, bortsett fra å se forskjell på Higgser altså, har vært å finne fine overnattingsplasser med umiddelbar tilgang til skiløyper. Jeg nevner i fleng:

Liatoppen

Har du sett The Shining? Ja, litt sånn.

men ingen vet hvorfor! Frokosten er kurant, sengene er prima, det koster 490,- per natt, og langrennsløypene er

sånn. De har dessuten en kosekatt, peisestue, nok av sofaer og utsikt til et fjell LANGT der borte vest for vannskillet

og i løypene (som har høyre- og venstrespor) er det skilt ved alle kryss, og vi rakk ikke å gå alle milene man kan gå der

Terningkast tusen, bortsett fra at det var litt rart at det ikke.var.noen.andre.der.

Moving on:

Kvitfjell

For noe mannsjit, altså. Herregud, det hotellet suger. Og bakken er en bakke, ja, men det er jo ikke noe fjell der. Eller off-piste. Herregud.

Langrennsløypene var forsåvidt ok. men så ble det kaldt.

Maten på hotellet suger også, så vi gikk så langt som å finne ei pizzasjappe som ikke fantes på Google maps for å få slippe å spise på hotellet.

La så klart til pizzasjappa på maps da

ja, det var jeg som ville ha halvdelen med ananas. Sue me.

men nei, ikke gidd Kvitfjell.

Gidd, derimot

Eggedal Borgerstue

for der har de sånn:

og frokosten var bare kungelig og middagen helt nydelig, og jeg tror vi telte ti sofaer

og så fant vi et østis-fjell:

og hadde en veldig sjarmerende samtale med servitrisen, som sannsynligvis var datter på tunet

Madelein (garantert at hun heter Madelein): Vil dere ha en flaske vin?

Inga: En hel flaske blir litt mye, vi skal ut på ski etter middag (#snikskryt) Hva er husets vin?

Madelein: Njeei, vi har ikke noe husets. Men vi har en sånn pappkartong vi tar fra når folk bare vil ha glass.

Inga: Ja, det er den vi mener.

Mer Liatoppen

Jah, jeg holdt jo på å gløyme å si at det er bare 20 minutter å kjøre til Golsjuvet herfra

du tar deg meget godt ut i is, du.

men neste gang fikser du topptau.

Og TENK om jeg hadde visst om Liatoppen i fjor, da jeg tilbragte fysj-mange timer i ei traust campinghytte på golsfjellet og snakka med Ingvill om Nepal og den den sprø jævla turen som jeg fremdeles grubler over

hvordan jeg overlevde.

Ellers kan jeg anbefale Sjusjøen, Sognsvann og Maridalen. Men nok om tur.

3) Det der

Unntaket bekrefter regelen

som vi alle går rundt og bruker som et uttrykk for “jeg anerkjenner moteksempelet ditt, men mener fremdeles at regelen min er bra”

det bruker vi feil.

Opprinnelig ble det sagt

exceptio probat regulam in casibus non exceptis

og selv vi som ikke kan latin, ser at det er ei litta delsetning der som har blitt glemt i farta. Den med “casibus non exceptis”. Vilt oversatt fra latin av og for Inga, betyr setninga

Unntaket bekrefter regelen i de tilfellene som ikke er unntatt

Først brukt av Ciceros (romers politiker, taler, bedreviter og smarting) da han forsvarte Lucius Cornelius Balbus Maiors — neida, jeg vet at dere gir blanke.

Ok, la meg gi et eksempel: Søndagsåpen Bunnpris er et unntak som bekgrefter regelen, fordi hvis det ikke hadde vært en regel imot åpne butikker på søndager, hadde ikke søndagsåpne butikker vært en greie. De begrefter dermed regelen om at butikker egentlig ikke skal være åpne på søndag.

Én ting til, siden det blir så lenge til neste gang:

Helikopter.

Det ordet består ikke av heli- og -kopter, men av helico (altså helisk,  på folkelig: SNURR)

og -pter, av det greske ordet pterón, som betyr vinge, og angir “en som flyr”.

Ok, nok for i dag.

Hadeeee

PS. Kjæresten min er doktor. Såppass må det være.

Advertisements

Et land som heter Hjemme

Mamma har gitt ut barnebok

gi et pip om du vil ha. Aldersgruppe 3-11. Den kan fargelegges og handler om en drage som hjelper– ja, nei, du får nesten lese den sjøl.

Tjoheii

Overivrig feat. Folgefonna

Satt i bilen på vei til ❤ Rosendal ❤ for tidenes jævla påske, mer om dette senere.

Jeg mumla noe om at jeg har gått høsttur over finefonna før, men gjerne skulle slått til med lett sekk, joggesko og føkkings langrennski en gang før jeg dør.

Screenshot from 2018-04-03 13-05-34

og sånn ser den turen ut. Den er egentlig to turer, med ei hytta på midten.

Første Rosendagen gikk vi opp på Gygrastolen (mer om dette også ved en senere anledning), og der

I don’t always point my finger, but when I do, I have a snickers.

hehe. DER titta vi litt fjernt på fonna, og Sjitsekken bare

Der har vi godsmilet, ja

og med det mente han ansiktsuttrykket jeg har like før det skal skje noe gøy av typen

Faen faen faen faen –

Haha, faen, det var gøy!

hvis du skjønner.

Vi tok oss en dag til, denne på Omnatind, og lot fonneidéen feste seg ytterligere.

Omnatind

Det var ingen tvil – vi kunne jo ikke la være nå. Bedre forhold får vi aldri; vi har sol, vi har en snørik vinter bak oss, vi sover i Rosendal og vi har lyst. Noe så lyst.

Vekkerklokka ringte, vi spratt til vers, kafetraktern stod klar, sekkene ditto.

Klokka 06:06 begynte vi å småløpe / traske innover fra Sundal – i joggesko, med 3 liter vann, kjeks og sjokolade.

Sundal ligger på ca havnivå – det samme gjelder ikke for fonna. Den ligger på mellom 1223 og 1560 moh.

Vi gikk ganske kjapt, skiftet fra joggesko til skisko på et tidspunkt, og etter tre timer krysset vi over i lyset – altså vi kom opp til toppen av den nordsiden which is Sundal

og vi gikk og vi gikk, og takk og pris for GPS og skareføre, for etter en time til var Fonna med sin Fonnabu i sikte

Deretter skulle det ta TRE KVARTER å komme seg ned på den forbanna breen uten å knekke noe, men greit, vi fikk i det minste se inn i breen

Such geology

Very glacier

Much ice

Wow.

Det var heldigvis dagens lille dose blåis, for her har ingen stegjern, økser eller for den del stålkanter. Her har vi bare en plan, og den planen er å

håhåh, den planen var å gå FONNA PÅ LANGRENNSKIIIII

Check

Takk

Done

(dette vet jeg ikke om jeg noen gang faktisk trodde skulle skje)

men det skjedde altså! Wooooop!

Så var det bare nedstigningen igjen, og den, du. Den.

Den tok fem timer. Fra den har vi to bilder:

og herfra og ut lå mobilen i sekken.

Det var grisehardt.

Takk og pris og lov og – absolutt alt sammen – for at vi hadde så mange timer dagslys å gå på.

Dagens seriøse: Ikke gå denne turen hvis du har høydeskrekk, ikke vet hvordan rasfare ser ut, eller ikke vet hvordan is, skare og lagvis snø oppfører seg.

Fra Holmaskjer til Odda var der ingen spor, kun rasrenner og en nesten frossen elv med grei vannføring. nnghh. Jeg vet ikke om stegjern hadde gjort saken noe bedre, for vi tok oss ikke ned på is, men på snøfelt. Tau og klatreutstyr hadde heller ikke hjulpet nevneverdig, for snøen var for råtten for snøanker, og der var ellers lite å feste sikringer i.

Som så ofte ellers var det bare optimisme og en god dose “kor vanskelig kan det være” som skulle til, og klokka 17 skjedde følgende vakre ting

TUSEN MILLIONER TAKK for meg, Fonna <3! Denne turen er en av dem jeg kommer til å huske for alltid, elske å se tilbake på, og jeg anbefaler. den. ikke. Ikke til deg.  Den er vår.

Om det mindre fotogene

Ja, for hva er egentlig vakkert?

HÆ?!

Eksempel på noe jeg synes er vakkert men som er uhorvelig lite fotogent: CERN. Jeg lærte her om uken at kantonen Geneve i Sveits ga CERN penger for å jazze opp bygningene som vender mot veien litt, for det ser.altså.så.nitrasig.ut der.

Har jeg bilde av det? Nei. Men da jeg gikk meg rundt i vill på

fant jeg et skilt, som jeg beholdt. Se figur 1. Dette skiltet befinner seg nå, hvilket jeg ikke kan ta æra for, på UiB, se figur 2. Æra har julenissen.

figur 1

figur 2

Andre ting som ikke er vakkert: tilstanden i verden. Det går rett og slett veldig dårlig. Ikke med meg personlig eller med mine venner, men globalt sett og med befolkningen. Carl I. Hagen skal kanskje inn i nobelkomiteen (kan vi ikke heller hedre ham ved å oppkalle en vei etter ham? Eventuelt en park eller en hage), sannsynligvis for å gi Trump fredsprisen, for å ha utnevnt en hovedstad og sett skikkelig stygt på både Putin og Kim Joule Oomph. Og ignorert ei dame

ågurimalla, jeg får så frysninger av å se på den videoen. Det er bare så mye der. Så. Mye.

Uansett. Plasten vi har i omløp går, viser det seg, i omløp, og omløpet inneholder, viser det seg, havet, så havet blir, viser det seg, fult av plast. Who’d a thunk it.

Vi drikker vann, vannet inneholder mikroplast, mikroplasten er, viser det seg, ikke organisk, men kan finne på å feste til seg, viser det seg, metaller og annet som, viser det seg, ikke er bra for kroppen vår. Faktisk kan det finne på å, viser det seg, forårsake alt fra hormonell ubalanse til kreft. Hos oss, altså. Ikke hos havet. Dette er ikke trist fordi det er synd på havet

ja okei, litt trist. Men empati er bare en av mange kjemiske prosesser i hjernen som følger av evolusjon fordi det gagne(t/r) oss. “synd på” finnes ikke.

vi går tur, skriver doktorgrader, står på ski når det endelig snør, og jeg øver meg på å tenkeeee (hold deg fast) mindre. Fordi!

Fordi.

vi får det kjipere jo mer vi tenker etter. Sier psykologer, adferdsstudier og, quite frankly, sunn fornuft.

For hvis vi tenker over det, så går det jo uhorvelig dårlig og verre skal det bli, og uansett om det blir bedre, har vi funnet ut

at

ting ikke gir mening.

God førjulstid da ❤

Party like there’s no new physics

Det har skjedd så uhorvelig mye siden sist, men grunnen til at jeg endelig tar bladet fra munnen er så klart noe tidløst og tullete jeg har på hjertet. Dog, først litt viktige lokalnyheter

why do bad things happen to good people, liksom.

 

Men ja, det er ikke det eneste vi sliter med i Bærgen

Men ja, vi løper. I regnet. Og vi regner i regnet. #livetsomfysiker.

Så, det jeg egentlig kom for. Feel free to leave.

Se for deg en sfære i et D-dimensjonalt rom. Jo, bare gjør det, du vil ikke angre.

Ikke gi opp, kom igjen. I 1 dimensjon er det .. eeeeh, samma det. I 2 dimensjoner er det en sirkel (runding). I 3 dimensjoner er det en sånn kule som vi er vant med (klinkekuler, fotballer,…). I 4 dimensjoner aner jeg ikke, men det er jo det vi har matematikk til. Så, neste steg:

Spør deg selv: Hvor stor andel av volumet til sfæren ligger helt, helt ytterst i et bittelite skall? 

Kom igjen. Kule, skall. Dette går bra. Se for deg et kinderegg.

Unrelated: den hvite sjokoladen inni skal forestille det hvite i egget, og den gule plasgreia er plommen.

Paraphrase with me: Hvor mye av kinderegg-volumet er sjokolade?

Vi kan si at tykkelsen til skallet er ε, som er bokstaven matematikere bruker når de skal snakke om bittesmå ting, men ikke har lyst til å si “bitte”. (← eksklusiv vits for lærde og språknerder)

Ok, så, i 3 dimensjoner, der du och jag bor, har vi en følelse av at det ytterste skallet står for særs små mengder av det totale volumet. Sant.

Men la oss gå matematisk til verks.

(jo. jo, det skal vi. kom sa)

Volumet til en kule i 3 dimensjoner er

4 delt på 3 ganger pi (3,14 sånn cirkus) ganger r ganger r ganger r.

Så volumet til en kule i D dimensjoner må være

UNNSKYLD JEG TULLA!

Djiis Louis, ro ned.

Svaret er ikke så vanskelig; det er et tall (something something, men sikkert ikke 4/3 pi) ganger r ganger r (repeat D times) ganger r,

altså det samme som vi gjorde i 3 dimensjoner, bare at vi bytter ut 3 med D, og så skriver vi en sånn K der for å gjøre det skummelt.

Så. Tykkelsen av skallet til en D-dimensjonal kule med radius r=1 er

såh, dette kan vi plotte for alle mulige verdier av D. Siden jeg vet at du ikke kommer til å gjøre det, har jeg gjort det for oss. Det er i det hele tatt helt nydelig å være i forhold med meg. Vil jeg ha en tom oppvaskmaskin, så tømmer jeg den. Vil jeg ha en støvfri gang, så støvsuger jeg den. Og vil jeg ha et plott over hvor stor andel av volumet til en D-dimensjonal sfære som befinner seg i det ytterste skallet, så plotter jeg det. Verre er det ikke.

OG SE PÅ DET DER DAAAaaaAAAA *veive*

Allerede i 20 dimensjoner (som ikke er veldig mange sammenliknet med hvor høyt vi kan telle), befinner mesteparten av volumet til en sfære seg i et tynt, tynt skall helt ytterst. 

Hvafaen, liksom.

Take home message: skaff deg kinderegg i så mange dimensjoner som mulig.

Hardangervidda Marathon Race Report

Om at bloggen™ har blitt sykt seriøs, ja? Åjada, her kryr det som du merker av Race Reports og annen hardhet. Denne gangen har vi ikke vært eXtreme, men xtreme,  og deltatt på et arrangement av

Jess. Du kan få nyte følgende race report (åh, jeg elsker det uttrykket. smak litt på det.) til en funky-fengende irriterende sang

Så er vi i gang! Det må dessverre innrømmes fra denne kant at den aktuelle konkurransen er den som har blitt ofret desidert færrest tanker i forkant, og faktisk ble null forberedelser foretatt. Vi skylder på jobb, jeg skylder på sliten-vil-egentlig-ikke, men dagen kom som dager stort sett gjør, og plutselig var det fredag og dagen før dagen.

Stemningsbilde

Jeg stakk innom Rema på vei hjem, kjøpte frokostkomponenter, laga rundstykker og forberedte løpsmat. Dobbel twix her, peanøttkubbe der, og camelbacker med sånn magisk pulver.

På lørdag morgen ringte vekkerklokka klokka 06:30, og by 06:50 satt vi i super-raven med nesa i retning Eidfjord. Race preparations gikk som smurt (vi har tross alt en del erfaring), så vi

  1. spiste
  2. drakk kaffe
  3. pratet om Hardangervidda

blant annet, men jeg føler dette er de relevante punktene.

Registreringen stenger klokka 10 for 25km-versjon (eller “HalvUltra” som det visst heter nordpå – referanse kan fremskaffes), og vi var der i god tid for å

se i feil retning og sånn.

Løpet starter i (Måbødalen? finnes det et sted som heter det? Hvis ja så var det der), så etter mer kaffe, kanskje litt fjas, diskusjoner om hvorvidt vi ikke var seriøse nok uten shorts, korte sokker og leggvarmere, samt en selfie

lokaliserte vi bussen innen 11:15 og kom oss til start. De tre kvarterene til start var lange og kalde, men det er utrolig hva som kan fjases vekk, og vi fant en kalv å klappe på.

SÅh, etter noen velvalgte norwenglishe ord fra ei hyggelig dame med mikrofon gikk startsmellet og vi beina av gårde.

Det vil si, jeg sprang som jeg bruker, og sjitsekken min bare forsvant som en fis i en vindtunnell. Herregud da, menneske. Har du vondt?

Seriøst, jeg aner ikke hvor mannen ble av. Vitner kan bekrefte at jeg har gått fra ham opp bakker før, men han forsvant før måbøtrappene, og siden har ingen sett ham. Jeg jobbet meg opp i, ja okei, kanskje bittelitt under tempo, for jeg har en fot som er forbanna på meg etter – det er en helt annen historie.

Etter trappene kom myra

og etter kanskje 900 meter, hva vet jeg, med stigning var det lille jeg fikk av flytsti veldig velkomment. Myra bare drooo krefter ut av beina mine som altså ikke var alt de en gang har vært.

Løpet er en lang oppoverbakke, et “platå” som bare er en bakke med litt lavere stigningsprosent, og så

før man starter på nedstigningen har man anledning til å skifte sko hvis man vil – og noen her var veldig glade for den muligheten, for 1 kg gjørme om hver fot er 1 kg gjørme for mye.

Etter skoskiftet er det én ting som gjelder, og det er hard grusvei og asfalt helt til mål. Jeg tuller ikke. Det er nesten 10 km sammenhengende utforbakke på hardt underlag. Noen ble sur, andre fikk krampe – men alle barna var glade da de gikk i mål og fikk Cola.

En ting å legge merke til er at jeg kjørte nøyaktig samme bukse, sokker, løpesko, sekk og løpesteg som på Axtri. Nøyaktig. Mamma, jeg ønsker meg ny garderobe til jul.

 

sånn, nå har vi mobba meg litt, så da skal vi mobbe ham litt: