det passer jo aldri uansett

Akkurat i mai, vettu, akkurat i mai,

den 24. mai, så skjer det der jeg har mildt sagt lyst til å

særlig etter at jeg ble så varm på NEO med

ja, jeg vet, tidenes paywall, men for å sitere ham som siterte meg:

Strümke mener også samfunnet hadde vært tjent med veldig konkrete retningslinjer for hva en kunstig intelligens som minimum må ha før den kan brukes. Blant annet bør den ha en usikkerhetsberegning og et gyldighetsområde som den trygt kan brukes i. Hun mener de etiske retningslinjene fra EU-kommisjonen er for upresise.

sug litt på den karamellen, EU!

Neida. Eller jojo! Jeg mener oppriktig, med hånden på hjertet, at det er to saker som er aktuelle nå, og som kommer til å påvirke i ekstrem grad hvordan livet på jorden ser ut i fremtiden, og det er

  • Klimakrisen
  • AI-utviklingen

in no particular order. Disse to temaene er viktige. VELDIG VIkTIGE.

Sååå da stikker jeg en tur til Nepal. Tilbake i juni.

In other news

denne gjengen. Her har vi altså de fleste av menneskene jeg er mest glad i – og de reiste fra nært og fjernt (mest fjernt) for å se meg prate om partikler, prate med opponenter og til slutt få doktorgrad. Bedre blir det faktisk ikke.

Det siste jeg rakk å gi fra meg som partikkelfysiker (whom am I kidding, jeg er jo partkkelfysiker i hjertet og i navnet for nå skal det stå DOKTOR INGA overalt whahahahahaha) var en podcast som jeg synes har så fin stemning (og lydkvalitet) at jeg faktisk skikkelig anbefaler den:

og så skrev forskning.no om den, men der kan jeg ikke gå inn selv, for kommentarfeltet er så fult av Menn uten Master som ikke tror på det jeg sier, at jeg er redd karriera mi skal rakne fullstending.

OVER TIL det aller siste her, nøyaktig ei uke etter at jeg hadde sittet og nilest kosmologi og bare “kordan i helsikke regne man ut gravitino relic density?”:( , så bare “hello there, nordiske mediedager, NÅ skal dere få høre hvordan maskinlæring kommer til å forandre fremtiden i media” – jaja, jeg tuller ikke, se selv om du ikke tror på meg:

og så poppis har jeg aldri før vært

Haha, okei men nå må jeg faktisk

pakke ferdig, og ut mai blir jeg

  • høydesyk
  • solbrent
  • utilgjengelig

Hadebra ❤

Advertisements

My signal class is a maurtue in the Himalayas

Og derfor skal vi dit. Til the Himalayas, altså. Jeg har solgt Nepalios som best jeg kan til Sjitsekken min, og i et svakt øyeblikk sa han, som ofte ellers,

“Kor vanskelig kan det være”

Åh, den setninga er alltid starten på noe gøy.

Derfor skal jeg faktisk selv bruke den setningen i nærmeste fremtid. FOR eksempel

– skal forsvares om tre uker – kor vanskelig kan det være?

Så, den der skal jeg vase om foran familien min, vennene mine, folk som bryr seg og folk som ikke bryr seg. Det beste blir nok de kjære opponentene som skal drive og være eksperter på ting jeg har fikla litt forsiktig med. Men det ordner seg. Sånn som det ordna seg på

selv om 99 av 100 grafer som ble vist den dagen var mine, og jeg mistenker at de fleste i rommet bare @.@ hvafaen snakker hun om?, men vet du hva, noen ganger må vi snakke om vanskelige ting, sånn som prior dependence, fordi reasons. (Jeg har mange reasons, men er redd for å bli tilegna både den ene og andre uheldige meningen hvis jeg bretter ut om det her, så jeg avstår).

En mening jeg i denne omgang ikke avstår fra å brette ut om, er at jeg har helt hodeverk av

og co. “Co” er for eksempel de som sier at AlphaGo gjorde det bedre enn verdens beste sjakkspillere helt uten å få noe drahjelp fra sjakkeksperter, og derav konkluderer med at viten, AI og forståelse er ortogonale temaer som blir unyttige skulle de noen gang møtes. Altså. Det er greit at strategier vi tror er gode ikke faktisk er de best tenkelige, og at man dermed kan forvirre en stakkars maskinlæringsalgoritme ved å prøve å tvinge den til et lokalt minimum i det den prøver å globalt minimere, men. MEN. Jeg vil da si at det ikke betyr at

  1. naturlover må holdes hemmelig for algoritmene
  2. det er klin umulig å forstå maskinlæring uten å ødelegge det

Det blir for dumt om 2019 skal bli året vi slutta å skjønne ting, fordi vi observerte ved et par anledninger at maskinlæring funker bedre på data enn data + regler. Du som er uenig: Sjekk ut distill.pub/2019/activation-atlas og tenk over at en slik analyse hadde avslørt ulver-er-de-som-har-snø-i-bakgrunnen-klassifieringsflausen. Next, gå og lag det der for features som ikke kan representeres som bilder.

SÅH.

Ikke meninga å høres uspiselig ut nå, men jeg er oppskjørtet. Rett og slett.

Utover det har stemmen min vært på radio, trynet mitt på TV (og bra er det, for jeg er ganske sikker på at jeg har et bra radiofjes), og jeg har så klart ikke sett det selv. Det er en veldig bevisst del av min nasjonale strategi, for hvis jeg hører eller ser meg selv er det en viss fare for at jeg nekter å høres eller vises igjen med det første. Sånn, mer ydmykhet har jeg ikke på lager.

nå må jeg faktisk løpe, men det er godt å ha en blogg når man vil rope uten å heve stemmen.

Peace!

Merry Christmas, how how how

Først: Hei.

Ting eskalerer fort for tiden.

For eksempel ønsker jeg meg en KDE til jul (en KDE er bare et glorifisert histogram), og det har jeg blitt lovt , faktisk, en laga med Tensorflow og fin sløyfe rundt.

greia med temperatur er at veilederen min synes tidlig univers er veldig spennende, og der var temperaturen viktig.

Det her med at virkeligheten ser kompleks ut, men sannsynligvis bare er latterlig simpel,

  • datasyn er glorifisert finne-lyse-og-mørke-flekker
  • multiplikasjon er glorifisert addisjon
  • divisjon er glorifisert subtraksjon
  • hjernen min er en glorifisert søkealgoritme

–  det gjorde at jeg satte meg på radio og fjasa

om at partikkelfysikk er så simpelt at en datamaskin må komme og gjøre jobben min, at bevissthet bare er lureri og alt, alt, mine kjære venner, er emergente egenskaper, og du er en klump. Riktignok riktig fint sammensatt, men fremdeles bare en klump. ❤

Så ja, det eskalerer fort.

hvorfor i satan ser den likelihooden så annerledes ut når jeg zoomer ut.

PourQOUI?

Je ne sais pas.

Uansett, noen ting får vi da til

Ville ting.

God jul!

Topic: Triggerhappy Norwegian scientist determines quantum numbers with absolute certainty using deep neural network

Det er den éne enden av skalaen, kan du si. På den andre enden bruker pylinten min 100% CPU – begge deler kan jeg være stolt av.

Jeg kan og være stolt av å ha revet tapet selv. Nok om det. Jeg holder fremdeles på, men tar altså nå en bloggepause. Pause fra oppussingen, som er en pause fra trening, for jeg har vært en liten tur på et sykehus i Tüskland – og  rett over i rehabilitering. Og sola skinte (skein?) og jeg fikk lov til å sykle, men

Føkk dette.

Litt sånn føkk alt – det er jeg ikke stolt av. Men jeg har da et solid støtteapparat rundt meg, det kom meg til unsetning, og fikk meg til å se det vakre i sykler, vindmøller (ok, vindmøller har alltid vært noe av det vakreste som finnes*) og sånne sykler som man sitter veldig rakrygget på

vakkert, vakkert, vakkert.

Tilbake til stoltheten:  Jeg kan ikke være stolt av å ha løpt maraton, for jeg blogget ikke om det. Men her kjøme da. Første trail marathon ultra eXtreme eXperience Faeroe Island edition feat Salomon, nå også på bloggen™. Selv om jeg har mest lyst til å rante om autoencodere. Men jeg gjør det for dere.

Så. Vi meldte oss på trail marathon yo på Færøyene, og man kunne ikke melde seg på uten å delta på hele “festivalen”

litt harry, men okei.

Totalt småforelska i Island var tanken noe sånn som “Færøyene er sikkert en miniversjon av Island, men hva kan man gjøre der? Ingen F-roads, liksom”. Svaret er, kan jeg fortelle i ettertid: Man kan gjøre alt som er trivelig. Se på sauer, måpe av naturen, løpe rundt, padle, svømme, møte SINNSYKT TRIVELIGE MENNESKER: Altså: Vi landet, satte oss inn i en drosje, og sjåføren bare la i vei på rart norsk-dansk-norrønt om øya, spurte om det var greit for oss å kjøre den fine veien over fjellet i stedet for tunellen (til fastpris), viste oss øyas eneste fengsel og forklarte at alle øyas åtte (8) kriminelle satt i bur, så ingen trengte å låse døra.

Derfra ble det bare triveligere

Dette var på kilometer… 10? De lokale speiderne stod der med bananer, epler, heiarop og klemmer.

Ikke tenk så mye på den tåka, for regelen på færøyene er: Hvis du ikke liker været, vent en time, hvis du ikke liker terrenget, løp noen kilometer.

BOOM.

Jeg hadde aldri løpt 42 km før, og strategien var å ta det skikkelig rolig, spise hver halvtime og nyte utsikta.

Det var ikke så veldig vanskelig. Jeg merker at jeg kanskje skulle ha skrevet denne posten for to måneder siden, for det eneste jeg husker nå, er

og at vi plukket sykt masse folk

og havnet i topp 10, sammen med masse Salomon pros. Ikke for å skryte, men hallo, vi eier.

Færøyene eier.

Og når folk spør hvor lang tid jeg brukte og jeg svarer “ehhh… åtte timer?” så tror de at jeg kom sist i mål, men sannheten er at Inga of that morning

ikke ante at

bare kom til å bety

  • KJÆRLEIK
  • sau
  • mose
  • bekk
  • steinrøys
  • gjørme
  • glede
  • endorfiner
  • gulrotkake

Nå har jeg ikke rare erfaringen med lange løp, og jeg er helt totalt overbevist om at jeg hadde dævva av f.eks. Oslo maraton, men det var utrolig distraherende for lillehjerna å løpe i så vilt og vakkert terreng, og det eneste jeg tenker på om dagen (bortsett fra autoencodere, oppussing, rehabilitering og en liten doktorgrad som skal inn om noen måneder) er hvor jeg kan løpe maraton på ei fjelløy igjen.

Så ja, god helg, og pris deg lykkelig over at foten din fungerer.

*vindmøller er stort sett helt tause, de tar vind, som finnes overalt og er gratis, og gjør strøm av det. De er estetiske som fy, høyreiste og vakre, og monumenter for ingeniørbragder og ren energi. Intet mindre, og jeg vil ikke høre et knyst fra folk som tror det er farlig at det står vindmøller midt på ei eller annen vidde.

Jeg forventer forresten at jeg mistet noen par følgere på de to siste postene.

Peace 0ut ❤

You can get back the type-ahead find in Nautilus on Ubuntu versions > 18, but not without external dependencies. Do as følger

sudo add-apt-repository ppa:lubomir-brindza/nautilus-typeahead
(enter)

sudo apt dist-upgrade

Restart Nautilus, et voila.

Ja, jeg skal skrive om maraton på Fjærøyene snart, men akkurat nå virket dette litt mer urgente.

 

numpy.dtype size changed, may indicate binary incompatibility

$ import  numpy

$ numpy.__file__

cd to that place

open __init__.py

Add the following lines below all the import statements (such as import warnings)

warnings.filterwarnings(“ignore”, message=”numpy.dtype size changed”)
warnings.filterwarnings(“ignore”, message=”numpy.ufunc size changed”)
warnings.filterwarnings(“ignore”, message=”numpy.ndarray size changed”)

(These were actually in there up until version 1.14.5?, but they were removed in 1.15.0. I’m sure people had their reasons, but the warnings are benign and, well, if you keep in mind that you did this, you’ll know where to look in case of confusing bugs)

et voilá, numpy is remains quiet when importing pandas, scipy, plotly etc.

My pleasure :-}

EIGER ULTRA

Haha, neida. Men jeg vil tro at det dytta meg opp litt på google-søk derom.

Uansett. Hvis du har lyst til å løpe rundt i los Alpos, så sitter du kanskje der og googler “alps running vacation” ellerno, og så snubler du innom runthealps eller liknende sider, og finner ut at prislappen for en løpetur fort er 20.000 kr per pers, og inkluderer:

  • et kart
  • overnatting underveis
  • bagasjetransport
  • lykkeønskninger fra lokale guider

og først tenker man “ja nei det er sikkert best å overlate så komplisert organisering til noen som er kjent i området og så viare”, og tar dermed, som så ofte ellers, feil.

TILLAT MEG å beretta om vår 6-dagers 120km 6500 høydemeter løpetur, meget egenorganisert, meget billigere enn 20.000nok, meget null stress og meget tok-ei-helg-å-planlegge. TIllat meg dessuten å formulere den som en e-post til noen som vil selge Sjitsekken og meg en alpeløpetur til 40.000nok til sammen, ikke inkludert transport.

Kjære Gregor! han heter Gregor i mitt hode.

Tusen takk for tilbudet! Jeg sier ikke at jeg likte tilbudet, og er følgelig ikke uærlig, men høflig. 

Heldigvis gikk det helt fint uten deres hjelp, også denne gang. Vi dristet oss så langt som å lage en grov skisse over hvor vi ville løpe, og så bestille fem overnattinger på forhånd. Det viste seg at prisene i området varierer lite fra prisene dere tilbyr. :O say waaaaat

Vi fløy til Zurich og tok et av de hysterisk frekvente togene via Bern til Interlaken. Togprisene i landet deres er stive, det skal dere ha, men til gjengjeld er dere pinlig presise, så la gå. I interlaken handlet vi ca 2kg snop (Kägi Fret, fiken, chips, rare sukker-havre-sesam-greier, osv.), før vi tok toget til Grindelwald. Alt dette hadde vi vært nødt til å gjøre selv uansett, så jeg tror ikke Gregor er veldig imponert ennå. Men bare vent.

Togbilletten til Grindelwald kjøpte vi på stedet, og her begynner eventyret!

Vel fremme i Grindelwald var det ingen som møtte oss 😦 Vi måtte 1) kjøpe kart og 2) finne hotellet helt alene. Nå tror Gregor at jeg angret meg, og får ståltrua på forretningsmodellen sin.

Heldigvis fant vi hotellet, Grindelwald er ganske oversiktlig, og innehaverne til Hotel Gletscherblick er altså bare det søteste<3 og mest hjelpsomme du kan forestille deg. De bare “der kan dere svømme, og si ifra hvis dere trenger billetter til noe. Bussen her er gratis”. Her får Gregor inntrykk av at vi ikke savnet ham. Og Gregor har rett. 

Neste dag stod vi opp, tog bussen til Schwartzwaldalp og løp faenmeg hele veien tilbake til Grindelwald! UTEN GUIDE! :O Og uten at noen hadde fortalt oss om veien! Her faller Gregor av stolen.

og jeg faller av steinen. Som er merket. For alt i Sveits er merket. Du kan ikke gå deg vill. Gåkke.

Etter løpeturen spiste vi pizza, så mer på kartet og planla neste dag. Her begynte vi virkelig å skjelve i buksene, for neste dag skulle vi sende bagasjen vår med toget. Nok et uorganisert element på den vågale turen vår. Vi er galene i halene. Her gnir Gregor seg i hendene, for han vet hvor vanskelig det er å sende bagasje med tog i Sveits.

Neida. Man må bare vite hvordan det funger. Okei, følg nøye med. For å sende bagasje for eksempel fra Grindelwald til Alpiglen, som vi skulle løpe til, må man (følg med her nå altså)

  1. Gå til togstasjonen
  2. Si til en person hvor bagasjen skal

Fikk du det med deg? Dette må du altså gjøre selv. Og så må du betale 6 CHF.

Her har vi Sjitsekken foran Berghaus Alpiglen med en enorm XXL-bag full av snop og drone og sokker og reservesko. Han ser på en lappe fra togselskapet. Spennende.

Vi brukte ca en time på å karre oss 1000meter rett opp til nydelige, vakre, perfekte Berghaus Alpiglen som forresten serverer verdens beste röschti, nok om det, og da vi kom frem var vi klare for kaffe

og tørre klær, og det var null stress, for på denne dagen, som alle andre, kom bagasjen frem før oss. Jeg kødder ikke. De togene, som klatrer opp fjellene på sine utrolig kule skinner,

bare føkkings teleporterer bagasje.

Tilbake til turen! Kjære Gregor, jeg vet at du er utrolig imponert over at vi klarte også denne delen av organiseringen selv, men hold deg fast nå.

Vi fant Eiger. Du vet, det enorme fjellet, vi fant det. Her er Gregor imponert, og vurderer å bare hyre meg inn som guide.

Vi fant også snøfelt og foss. Alle var enige om at det hadde vært en fin dag.

Fra Alpiglen utvidet vi spontant løpeturen til Männlichen, så vi klokket inn 23km før middag, som altså var röschti fra himmelen. Så leste vi bok, titta på utsikten, og spiste mer mat. Og litt til. Og så sov vi som gråsteiner i den vakre fjelluften. Her synes Gregor kanskje at jeg tar litt vel hardt i, gitt at ingen guide var der for å si at jeg var flink til å løpe, be meg droppe den spontane ruteendringen, eller gi meg nattasuss. 

Neste dag, kjære Gregor, gjentok vi suksessen med å pælme bagasjen på et forbipasserende tog, og så løp vi via Kleine Scheidegg og Wengernalp ned til Wengen.

Bla-bla-løpe-bla. Vi fikk et tips av en konduktør på Kleine Scheidegg togstasjon, som også digger å løpe, så det ble jammen stiløping hele veien. Flaks for dere, tenker Gregor. Du kan ikke forvente å finne løpeentusiastiske konduktører overalt, lille venn. 

Ok, Wengen. Middels ok hotell som altså ikke får en link. Men utsikta var bra. Etter at vi ommøblerte hotelrommet.

Så fortsatte vi til Mürren. Vi bare: sende bagasje, løpe. Bare det. Hadde sånne salomon-sekker med 2 liter camelback med vann på ryggen, to små flasker sportsdrikk fremme, snop i alle lommer, og det der kartet jeg nevnte at vi greide å source

Her tenker Gregor at med en guide hadde ikke kartlesing vært nødvendig. Men Gregor vet ikke at jeg syns det var greit med pause nå og da, for faen som den sjitsekken løper. Når han ikke leser kart.

Sånn ser det ut på vei ned til Mürren.

og sånn ser det ut på vei inn til Mürren. Alt er bare latterlig koselig og trivelig og fotogent. Og i Mürren sov vi på Hotel Bellevue som bare var sinnsykt koselig og hadde terasse der vi drakk kaffe og spiste kaaaaake, faen, alt her er så koselig. Og så løp vi mer spontan tur, til Gimmelwald and beyond. Opp på et fjell og ned igjen og bare, totalt kaos

her synes Gregor det ser ut som vi var veldig på Mürren-surren, og han har helt rett. Han tenker at det aldri hadde skjedd med en guide. Og han har helt rett. Det er det som er poenget.

Vi ble slitne i Mürren og, og tiden gikk så alt for fort, og dagen etterpå bestemte vi oss for å

jada, rydde litt. Men uansett, vi bestemte oss for å prøve oss på en likje topp, eller et pass, og jeg tror årets høyeste punkt ble funnet i følgende tåkeskille

på 2693 meter. Her humrer Gregor og sier at vi hadde løpt opp til minst 4000 meter hvis vi hadde hatt guide.

Og etterpå gikk det altså 2000 meter rett ned, for siste stopp på turen var Lauterbrunnen, som betyr bråkete brønn, og dette var egentlig endelig stopp for turen. Altså, slutten var egentlig nådd, fem dager var sprunget vekk, så å si

men siden vi altså var mutters alene og ingen brydde seg og vi kunne gjøre hva vi ville, ba vi den utrolig imøtekommende eieren av Hotel SIlberhorn om å få sjekke ut en time senere, og så, helt spontant her rister Gregor på hodet 

bestemte vi oss for å skvise inn en siste liten tur, fem minutter etter frokost på siste dagen, fra Lauterbrunnen, 8 km sørover inn i dalen, rett opp 1000 meter via Gimmelwald og Mürren (som vi kjente veldig godt etter surren) igjen, bort til Grütschalp og så gondolen ned til Lauterbrunnen. 15 bonuskilometer så å si, og bare lykke i sjela skal jeg fortelle deg.

I nevnte gondol møtte vi et amerikansk par som hadde sett oss løpe dagen før og var totally amazed. De var på sånn “do Europe”-reise som unge amerikanere liker å gjøre, og

Gal: “oh wow, Norway, I’d totally love to see Norway, I heard it’s so beautiful”

Moi: “Yeah, and there’s exceptionally nice weather there this year also”

Gal “Oreally? Isn’t it like really cold there?”

Moi: “Well, usually it is, but we do get nice summers. This summer is actually so bad that the farmers are struggling with the drought and have to put down their cows”

Gal: “I love cows”

Så ja. Vi sjekka ut av hotellet, peisa oss rett inn på toget med en is og en kaffe, og tre timer seinere var vi på flyplassen. Det gikk bra denne gangen og. Gregor tenker at det er et lite under i seg selv og at ikke alle kan ha så mye flaks.

Hilsen meg og Sjitsekken, som altså heter det fordi han løper fra meg.

Totalt brukte vi kanskje 10.000 kr på de utgiftene arrangører tar 40.000kr for. Profitt er greit, men altså, hvafaen. Betale for å løpe, ka blir det neste.

Almost the end.

Siden dette er min blogg og jeg kan skrive hva jeg vil, vil jeg gjerne få komme med en liten innskytelse i “Er det så varmt på grunn av klimaendringer?”-debatten:

Spørsmålet “Var det klimaendringer for 71 år siden og da?” gir like mye mening som “kommer dette tilfeldige tallet jeg akkurat trakk til å øke gjennomsnittet av alle tallene jeg trekker?”.

Alle trekningene påvirker gjennomsnittet. Du må se på alle tallene. Vi har slått værrekorder hvert år de siste ti årene.

Herrejemini.

The Earth spun through space.

For a while, beings lived on it. That was nice.

After a while, they all died.

That was OK, too.

Nei faen nå gjorde jeg det igjen.